Autisme: selvrapportering og screeningverktøy

Ved mistanke om autismespektertilstand hos voksne brukes det ofte selvrapporteringsskjema, også kalt screeningverktøy. Disse kan være nyttige som en innledende undersøkelse, men det er viktig å forstå hva de faktisk kan bidra med og hva de ikke kan. Selvrapporteringsskjema er ikke diagnostiske tester. De kan ikke alene avgjøre om en person har autisme, og resultatene må alltid vurderes i sammenheng med klinisk samtale, utviklingshistorie og funksjon.

Illustrasjon: Screeningtest Autisme

Hva innebærer screening ved autisme

Screening handler om å kartlegge graden av autistiske trekk basert på personens egne erfaringer. For mange kan dette være et nyttig første steg: det kan gi språk til opplevelser man har hatt lenge, og være et utgangspunkt for videre samtale med psykolog eller lege. Samtidig har screening klare begrensninger. En høy skår betyr ikke nødvendigvis at man har autisme, og en lav skår utelukker det ikke. Overlapp med andre tilstander som angst, depresjon, ADHD, traumer eller langvarig stress er vanlig, og kan påvirke hvordan man svarer på spørsmålene.

Vanlige selvrapporteringsskjema brukt hos voksne

AQ-10 (Autism Spectrum Quotient – 10 spørsmål)

AQ-10 er en kortversjon av Autism Spectrum Quotient utviklet ved Autism Research Centre i Cambridge. Skjemaet brukes blant annet som henvisningsstøtte i britiske NICE-retningslinjer for voksne. AQ-10 er ment som et lavterskelverktøy. En skår på 6 eller høyere brukes ofte som indikasjon på at videre vurdering kan være aktuelt. Det er likevel viktig å understreke at AQ-10 kun er et første filter, ikke et mål på om en person har eller ikke har autisme. Det er også ikke oversatt til norsk per i dag.

Lenke (NICE):https://www.nice.org.uk/guidance/cg142/resources

Referanse: Baron-Cohen S et al. (2001). The Autism-Spectrum Quotient (AQ). Journal of Autism and Developmental Disorders.

RAADS-14 Screen

RAADS-14 er en kortversjon av RAADS-R og er utviklet for bruk i voksenpsykiatriske sammenhenger. Skjemaet har vist høy sensitivitet, det vil si at mange med autistiske trekk fanges opp.

Samtidig er spesifisiteten mer begrenset. Det betyr at også personer uten autismespektertilstand ofte kan få høye skårer, særlig ved samtidig psykisk belastning. RAADS-14 kan derfor være nyttig som en del av en bredere vurdering, men bør ikke brukes isolert.

Vitenskapelig artikkel (openaccess): https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3907120/

Referanse: Eriksson JM et al. (2013). RAADS-14 Screen. BMC Psychiatry.

RAADS-R – mye brukt, men med tydelige svakheter

RAADS-R er et omfattende selvrapporteringsskjema med 80 spørsmål, og er mye brukt også i norsk helsetjeneste. Utbredt bruk betyr imidlertid ikke at verktøyet har høy diagnostisk presisjon. Studier fra kliniske henvisningspopulasjoner viser at RAADS-R-skår alene i begrenset grad forutsier hvem som faktisk får autismediagnose. Skjemaet gir ofte høye skårer også hos personer med angst, depresjon, ADHD eller traumer, og risikoen for falske positive er betydelig.

RAADS-R kan derfor ha verdi som samtalestøtte og som del av en helhetlig vurdering, men det er faglig uforsvarlig å bruke skåren alene som grunnlag for konklusjoner.

Norsk versjon (Helsebiblioteket): https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/diagnostiske-verktoy/raads-r

Referanser: Ritvo RA et al. (2011). The RAADS-R. Journal of Autism and Developmental Disorders.Ashwood KL et al. (2016). Adaptive functioning and screening tools in ASD.

Manglende norsk normering er en viktig begrensning

De fleste selvrapporteringsskjema for autisme hos voksne er utviklet og validert i engelskspråklige land. Selv når skjemaene er oversatt til norsk, betyr ikke dette at de er normert på norsk befolkning eller tilpasset norske kulturelle forhold.

Dette skaper usikkerhet rundt tolkning av skårer og bruk av faste cut-off-verdier. Resultater fra slike skjema må derfor tolkes med varsomhet i norsk kontekst, både i offentlig og privat psykisk helsevern.

Behov for bedre psykometri og tydeligere klinisk vurdering

Forskningen på autismespekter hos voksne har utviklet seg betydelig, men det er fortsatt behov for mer presis psykometri, bedre normering og tydeligere avgrensning mot overlappende tilstander. Dette understreker enda mer betydningen av klinisk vurdering. En forsvarlig utredning bygger på utviklingshistorie fra barndom, vurdering av funksjon over tid, klinisk intervju og bruk av strukturerte verktøy som støtte – ikke som erstatning for faglig skjønn.

Selvrapporteringsskjema kan være et nyttig første steg, men de gir ikke svar på om en person har autisme. Dersom resultatene vekker spørsmål eller bekymring, anbefales det å drøfte dette videre med psykolog eller lege.