Hvordan støtte en partner med depresjon

Skrevet av: Fagsjef i Serona Helse, Andreas Steimler

Å leve med en partner som er deprimert kan være vondt, forvirrende og ensomt. Du ser kanskje personen du er glad i trekke seg unna, miste energi, bli mer irritabel, sove mer eller mindre enn før, miste interesse for ting dere pleide å gjøre sammen, eller begynne å snakke om seg selv og fremtiden på en mørkere måte.

Mange partnere prøver instinktivt å hjelpe. Man foreslår løsninger, oppmuntrer, tar over oppgaver, forsøker å skape gode dager, spør hva som er galt, eller prøver å «dra» den andre ut av depresjonen. Noen ganger hjelper det litt. Andre ganger føles det som om ingenting når inn.

Hvordan støtte en partner med depresjon

Det er viktig å vite dette: Depresjon er ikke latskap, svakhet eller manglende vilje. Helsenorge beskriver depresjon som en psykisk lidelse som påvirker hvordan man har det, hva man orker og hvordan man fungerer i hverdagen. Vanlige symptomer kan være nedstemthet, lav energi, tap av interesse, søvnvansker, skyldfølelse, håpløshet, irritabilitet, konsentrasjonsvansker og redusert seksuell interesse.

Som partner kan du være en viktig støtte. Men du kan ikke være behandler, redningsperson og kjæreste samtidig over lang tid uten at det koster. God støtte handler derfor ikke bare om å gjøre mer. Det handler om å gjøre det som faktisk hjelper, samtidig som du ikke mister deg selv i forsøket på å hjelpe.

Depresjon i parforholdet

Depresjon påvirker ofte forholdet, ikke bare personen som er deprimert. Det kan merkes i samtaler, nærhet, seksualitet, ansvar, humør, initiativ og hverdagslogistikk.

Den som er deprimert kan virke fjern, avvisende eller likegyldig. Det kan bli færre samtaler, mindre fysisk nærhet og mindre spontanitet. Oppgaver som tidligere var enkle, kan bli tunge. Små beslutninger kan føles overveldende. Noen blir stille og trekker seg unna. Andre blir mer irritable, kritiske eller korte i tonen.

Som partner er det lett å ta dette personlig. Man kan tenke: «Er det meg?», «elsker han meg ikke lenger?», «hvorfor prøver hun ikke mer?» eller «hvor lenge skal jeg holde ut?»

Noen ganger handler det også om forholdet. Parproblemer, konflikter, ensomhet eller langvarig belastning kan bidra til depresjon eller gjøre den verre. Men ofte er det mer sammensatt. Depresjon kan farge hvordan personen opplever seg selv, deg, forholdet og fremtiden. Det betyr ikke at alt som sies i en depresjon er «usant», men det betyr at mørke konklusjoner bør forstås i lys av tilstanden.

En deprimert partner kan for eksempel si: «Du hadde hatt det bedre uten meg.» Det kan høres ut som avvisning, men ofte er det et uttrykk for skam, håpløshet eller en følelse av å være en belastning.

Det viktigste er ikke å fikse alt

Mange partnere går inn i problemløsermodus. Det er forståelig. Når noen vi elsker har det vondt, vil vi gjøre noe. Men depresjon lar seg sjelden løse med raske råd.

Råd som «du må bare komme deg ut», «tenk positivt», «du har jo mye å være takknemlig for» eller «du må ikke kjenne så mye etter» kan være godt ment, men oppleves ofte som kritikk. Den som er deprimert vet som regel allerede at det hadde vært bra å trene, møte folk, spise regelmessig, stå opp og tenke annerledes. Problemet er at depresjonen gjør nettopp dette vanskeligere.

Ofte er det mer hjelpsomt å starte med kontakt før løsning.

Du kan for eksempel si:

«Jeg ser at du har det tungt. Jeg trenger ikke at du forklarer alt, men jeg vil gjerne være her med deg.»

«Vil du at jeg skal lytte, hjelpe deg med én konkret ting, eller bare sitte litt sammen med deg?»

«Jeg blir bekymret når du trekker deg så mye unna. Ikke fordi du gjør noe feil, men fordi jeg er glad i deg.»

«Jeg vet at jeg ikke kan fikse dette alene, men jeg vil gjerne støtte deg mens du får hjelp.»

Dette høres enkelt ut, men det kan være vanskelig i praksis. Særlig hvis depresjonen varer lenge. Derfor trenger partneren også en realistisk forståelse av egen rolle.

Hva slags støtte hjelper ofte?

God støtte ved depresjon er vanligvis rolig, konkret og forutsigbar. Store følelsesladede samtaler kan noen ganger bli for mye. Mange trenger heller små tegn på at de ikke er alene.

Det kan være å lage et enkelt måltid, gå en kort tur sammen, hjelpe med å bestille fastlegetime, minne om en avtale, hente medisiner, rydde litt uten å gjøre et poeng ut av det, eller sitte sammen uten krav om samtale.

Helsenorge anbefaler blant annet regelmessig døgnrytme, regelmessig mat, litt aktivitet, frisk luft og dagslys, og kontakt med noen man stoler på som mulige selvhjelpstiltak ved mild til moderat depresjon.  Som partner kan du bidra ved å gjøre slike tiltak lettere, ikke ved å presse dem frem.

Forskjellen kan høres slik ut:

«Du må komme deg ut» kan bli erstattet med «jeg går en rolig tur på ti minutter. Vil du bli med, uten at vi trenger å snakke?»

«Du spiser jo ingenting» kan bli erstattet med «jeg lager noe enkelt. Du trenger ikke spise mye, men jeg setter det frem.»

«Du må ringe legen» kan bli erstattet med «skal jeg sitte ved siden av mens du bestiller time, eller skal jeg hjelpe deg med å skrive ned hva du vil si?»

Målet er ikke å overta livet til partneren. Målet er å senke terskelen for små handlinger som kan gi litt struktur, trygghet og bevegelse.

Ta symptomer på alvor, men ikke gjør depresjonen til hele forholdet

Når en partner er deprimert, kan forholdet gradvis begynne å handle nesten bare om sykdom. Man spør: «Hvordan går det?» Man sjekker stemning. Man tilpasser seg. Man unngår å belaste. Man prøver å være klok, tålmodig og forsiktig.

Det kan være nødvendig i perioder. Men hvis hele relasjonen blir behandling, oppfølging og bekymring, mister paret også noe viktig.

Det kan hjelpe å bevare små lommer av normalitet. Se en serie. Drikke kaffe. Gå en kort tur. Sitte i samme rom. Lage et enkelt måltid. Snakke om noe praktisk eller hverdagslig. Det trenger ikke være lystig. Det trenger ikke være «vellykket». Det viktigste er at forholdet fortsatt får ha elementer som ikke bare handler om depresjon.

Dette kan også være beskyttende for partneren som hjelper. Du trenger ikke være i alarmberedskap hele tiden for å være omsorgsfull.

Hjelp partneren med å få profesjonell hjelp

Hvis depresjonen varer over tid, påvirker funksjon, blir verre, eller innebærer tanker om selvskade eller selvmord, bør profesjonell hjelp inn. Helsenorge anbefaler å vurdere hjelp hvis symptomer varer mer enn to uker, hvis man strever med å fungere i hverdagen, blir stadig verre, eller har tanker om å skade seg selv eller ta sitt eget liv. Fastlegen er ofte et godt første steg. Fastlegen kan vurdere symptomer, søvn, fysisk helse, sykmelding, medisiner, henvisning og andre hjelpetilbud. Psykolog kan hjelpe med samtalebehandling, kartlegging av mønstre, grubling, selvkritikk, unngåelse, relasjoner, aktivitet og tilbakefallsforebygging. For noen kan antidepressiva være aktuelt, gjerne i kombinasjon med samtalebehandling, etter vurdering hos lege. Helsenorge beskriver samtalebehandling som en vanlig og effektiv behandlingsmetode ved depresjon, og at noen kan ha nytte av antidepressiva i kombinasjon med samtalebehandling.

Som partner kan du si:

«Jeg tror dette er større enn det vi to skal bære alene.»

«Jeg kan bli med til fastlegen hvis du vil.»

«Vi kan skrive ned symptomene sammen, så du slipper å huske alt når du sitter der.»

«Jeg kommer ikke til å presse deg, men jeg kommer til å fortsette å si at jeg mener du fortjener hjelp.»

Det er ofte mer hjelpsomt enn å true, mase eller diskutere om depresjonen er «alvorlig nok».

Når partneren ikke vil ha hjelp

Dette er en av de vanskeligste situasjonene. Du ser at partneren strever, men personen vil ikke kontakte fastlege, psykolog eller annen hjelp. Kanskje sier partneren at det ikke nytter, at de ikke orker, at det ikke er så alvorlig, eller at de ikke vil være til bry.

Da er det viktig å skille mellom respekt for autonomi og passivitet. Du kan ikke tvinge en voksen person til ordinær behandling uten særskilte vilkår, men du kan være tydelig på hva du ser og hva du mener er nødvendig.

Du kan for eksempel si:

«Jeg respekterer at du ikke vil akkurat nå. Samtidig er jeg bekymret. Når du ikke kommer deg på jobb, sover nesten hele dagen og sier at alt er håpløst, mener jeg at dette bør vurderes av lege.»

«Jeg kan ikke være den eneste hjelpen din. Det blir for sårbart for oss begge.»

«Jeg ønsker at vi lager en plan for hva vi gjør hvis dette blir verre.»

Hvis det er selvmordsfare, alvorlig funksjonssvikt, psykose, rus, sterk forverring eller du er redd for akutt fare, skal du ikke håndtere det alene. Ved akutt fare for selvmord skal du ringe 113. Helsenorge skriver uttrykkelig at man ved akutt fare for selvmord skal ringe 113 umiddelbart.  Hvis det haster, men ikke står om liv, kan legevakt kontaktes på 116 117.

Snakk direkte om selvmordstanker

Mange er redde for å spørre om selvmord. De er redde for å plante en idé, gjøre situasjonen verre eller si noe feil. Men hvis du er bekymret, er det bedre å spørre tydelig enn å gå rundt grøten.

Du kan si:

«Jeg blir bekymret når du sier at du ikke orker mer. Har du tanker om å ta livet ditt?»

«Har du tenkt på hvordan du ville gjort det?»

«Har du planer om å skade deg selv?»

«Er du trygg akkurat nå?»

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging anbefaler å snakke med personen hvis du er bekymret, fortelle hvorfor du er engstelig, og spørre direkte om det har blitt så ille at personen har tenkt å ta livet sitt.

Hvis partneren svarer ja, skal du ta det alvorlig. Ikke lov taushet. Ikke gå inn i en avtale om at «dette blir bare mellom oss» hvis personen kan være i fare. Bli hos personen hvis det er akutt risiko, fjern mulige farlige midler hvis det kan gjøres trygt, og kontakt hjelp. Ved akutt fare: ring 113.

Lag en enkel kriseplan i en roligere periode

En kriseplan bør helst lages når situasjonen ikke er på sitt mest akutte. Den trenger ikke være lang. Den bør være konkret nok til at dere kan bruke den når depresjonen blir verre.

Planen kan inneholde:

Område	Eksempel
Tidlige tegn	Sover mye mer, slutter å svare, spiser lite, avlyser alt, sier «det er ikke noe poeng»
Hva hjelper litt	Kort tur, dusj, mat, mindre alkohol, kontakt med én trygg person, rolig kveld
Hva hjelper ikke	Lange diskusjoner, kritikk, for mange spørsmål, «ta deg sammen»-råd
Hvem kan kontaktes	Fastlege, psykolog, legevakt, nær venn, familiemedlem
Når skal hjelp kontaktes raskt	Selvmordstanker, selvskading, sterk forverring, rus, ikke trygg alene
Hva partner kan gjøre	Være til stede, hjelpe med telefon, bli med til time, kontakte hjelp ved fare

Psykologforeningen anbefaler at pårørende og den som er syk kan snakke sammen om hva som er klokt å gjøre i ekstra vanskelige perioder, og at det kan være nyttig å avklare hvilken kontakt pårørende kan ha med helsetjenesten.

En slik plan er ikke et tegn på dramatikk. Det er et tegn på omsorg og realisme.

Ikke bli behandleren til partneren din

En vanlig felle er at partneren gradvis blir terapeut, koordinator, motivator, vekkerklokke, ernæringsrådgiver, kriseteam og følelsesmessig støtdemper. Det skjer ofte i beste mening. Men over tid kan det skade både deg og forholdet.

Du kan støtte. Du kan lytte. Du kan hjelpe med praktiske ting. Du kan være en trygg person. Men du bør ikke være hovedbehandleren.

Psykologforeningen skriver at pårørende ofte er de viktigste støttespillerne for den som er syk, men at krevende pårørenderoller over tid kan være belastende, og at faren ofte er større for at pårørende strekker seg for langt enn for lite.

Dette er særlig viktig i parforhold. Hvis du alltid må være sterk, tålmodig og terapeutisk, blir det lite plass til at du også er partner med egne behov. Da kan omsorg gli over i utmattelse, bitterhet eller følelsen av å være alene i forholdet.

Gode grenser kan høres slik ut:

«Jeg vil gjerne lytte, men jeg klarer ikke å ha denne samtalen i tre timer hver kveld.»

«Jeg kan hjelpe deg å kontakte fastlegen, men jeg kan ikke være den eneste du snakker med om selvmordstankene.»

«Jeg tåler at du har det vondt, men jeg kan ikke akseptere at du snakker nedsettende til meg.»

«Jeg trenger også søvn, jobb, venner og pauser for å kunne stå i dette.»

Grenser er ikke mangel på kjærlighet. Ofte er de en forutsetning for at kjærligheten skal vare.

Vær forsiktig med å overta alt

Når partneren er deprimert, kan det være nødvendig at du gjør mer i en periode. Kanskje du tar mer ansvar for mat, barn, økonomi, logistikk eller hjem. Det kan være riktig og omsorgsfullt.

Samtidig kan det bli uheldig hvis du overtar alt personen faktisk kunne klart med litt støtte. Da kan depresjonen få enda mer plass, og partneren kan miste mestringsfølelse.

Psykologforeningen anbefaler at pårørende ikke bør overta oppgaver den som er syk er i stand til å gjøre selv, og heller ikke ta beslutninger på vegne av personen når det ikke er nødvendig.

En god regel er å hjelpe med struktur, ikke bare erstatte funksjon.

I stedet for å gjøre alt alene, kan dere dele opp oppgaver:

«Jeg handler. Kan du sette inn varene?»

«Jeg lager middag. Kan du dekke bordet?»

«Jeg kan bli med deg ut. Vi går bare fem minutter.»

«Jeg kan ringe legekontoret sammen med deg. Men du sier selv de første setningene hvis du klarer.»

Små oppgaver kan være viktige. Ikke fordi de «løser» depresjonen, men fordi de gir erfaringen av fortsatt å kunne delta i livet.

Hvordan snakke uten at det blir press

Når noen er deprimert, kan selv omsorg oppleves som krav. Derfor er måten du snakker på viktig.

Prøv å bruke observasjoner fremfor anklager:

«Jeg har lagt merke til at du sover mye mer og ikke orker ting du vanligvis liker.»

«Jeg savner deg, men jeg skjønner også at dette ikke handler om at du bare ikke prøver.»

«Jeg vil forstå mer av hva som skjer, men vi trenger ikke snakke om alt nå.»

Prøv å stille små, konkrete spørsmål:

«Vil du være alene, eller vil du at jeg sitter her?»

«Vil du ha råd, eller bare at jeg lytter?»

«Er det én ting i dag som ville gjort dagen litt mindre tung?»

Unngå store eksistensielle oppgjør midt i de tyngste stundene:

«Hva vil du med forholdet?»

«Hvorfor er du sånn?»

«Hvor lenge skal dette vare?»

«Hva skal jeg gjøre for at du skal bli glad?»

Slike spørsmål kan være forståelige, men de kan også øke skam og håpløshet. De viktigste forholdssamtalene bør tas når begge har litt mer kapasitet.

Når depresjon viser seg som irritasjon eller avvisning

Depresjon forbindes ofte med tristhet, men mange blir også irritable. Helsenorge beskriver irritabilitet og sinneutbrudd som mulige tegn på depresjon.

Dette kan være vanskelig for partneren. Det er lettere å føle omsorg når den andre gråter enn når den andre avviser, kritiserer eller svarer hardt. Likevel kan irritabilitet være en del av depresjonen, særlig når personen har lite overskudd, sover dårlig, kjenner skam eller opplever seg presset.

Det betyr ikke at du skal tåle alt. Det er forskjell på å forstå en reaksjon og å akseptere uakseptabel atferd.

Du kan si:

«Jeg skjønner at du har det vondt, men jeg vil ikke bli snakket til på den måten.»

«Vi kan ta dette senere når tonen er roligere.»

«Jeg går ut av rommet nå, men jeg kommer tilbake om litt.»

Dette er ofte bedre enn å gå inn i lange diskusjoner når begge er aktiverte.

Depresjon, nærhet og sex

Depresjon kan påvirke nærhet og seksualitet. Mange får mindre lyst, mindre energi, mer kroppslig skam eller mindre følelsesmessig tilgjengelighet. Helsenorge nevner redusert seksuell interesse som et mulig depresjonssymptom.

For partneren kan dette gjøre vondt. Man kan føle seg avvist, uønsket eller ensom. Samtidig kan den deprimerte føle skyld for ikke å klare å være nær.

Det kan hjelpe å skille mellom nærhet og prestasjon. Kanskje sex er vanskelig en periode, men det finnes andre former for kontakt: holde rundt hverandre, ligge ved siden av hverandre, en klem uten forventning, en hånd på skulderen, en kort melding, eller å gjøre noe praktisk sammen.

En god formulering kan være:

«Jeg savner nærhet med deg, men jeg vil ikke presse deg. Kan vi finne en måte å være litt nær på som ikke kjennes krevende?»

Dette gir rom for begge: den som savner, og den som ikke orker.

Psykologisk behandling og parperspektiv

Depresjon behandles ofte individuelt, men partneren kan likevel være relevant. Noen ganger kan det være nyttig at partneren er med i én eller flere samtaler, særlig for å forstå symptomer, lage kriseplan, avklare støttebehov eller redusere misforståelser.

NICE anbefaler at personer med depresjon kan få mulighet til å ha med familiemedlem eller venn i deler av behandlingen når det er mulig. NICE anbefaler også å vurdere parterapi ved depresjon når relasjonsproblemer kan bidra til depresjonen, eller når det å involvere partneren kan hjelpe behandlingen.  

Dette betyr ikke at partneren alltid skal involveres. Noen trenger et privat rom med behandler. Andre ønsker at partneren skal forstå mer. Det viktigste er at involvering skjer med samtykke og har et klart formål.

For noen par kan depresjonen avdekke gamle mønstre: tilbaketrekning, kritikk, overansvar, konfliktunngåelse eller ubalanse i omsorg. Da kan parterapi eller parorientert arbeid være nyttig, ikke fordi depresjonen er «partnerens feil», men fordi relasjonen kan være en viktig del av både belastningen og bedringen.

Ta vare på deg selv som partner

Å støtte en partner med depresjon kan være emosjonelt krevende. Du kan bli bekymret, sliten, ensom, irritert, redd, skyldpreget eller sint. Det betyr ikke at du er egoistisk. Det betyr at du er menneske.

Psykologforeningen beskriver at pårørende kan få konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser, følelsesmessige belastninger, mindre energi, mindre sosialt nettverk og dårlig samvittighet. De anbefaler blant annet å fortsette med egne rutiner, sette av tid til egne aktiviteter, holde seg fysisk aktiv, bevare nettverk og snakke med fastlegen om situasjonen.

Det er lett å tenke at du ikke kan gjøre noe godt for deg selv før partneren er bedre. Men hvis du blir helt tappet, blir du også mindre tilgjengelig, mindre tålmodig og mer sårbar.

Du bør derfor ha minst noen faste ting som fortsatt er dine: søvn, jobb, trening, venner, familie, hobbyer eller tid alene. Ikke som flukt fra partneren, men som vedlikehold av deg selv. Helsenorge opplyser også at det finnes gratis tilbud, veiledning, chat og telefoner for pårørende innen psykisk helse, og at man ikke trenger henvisning for flere av disse tilbudene.

Barn i familien

Hvis dere har barn, blir situasjonen mer sårbar. Barn merker ofte mer enn voksne tror. De kan tolke stillhet, gråt, irritasjon eller fravær som noe de selv har skyld i. De trenger enkel, trygg og alderspasset informasjon.

Man kan si: «Mamma/pappa har en depresjon. Det betyr at hun/han er veldig sliten og trist inni seg. Det er ikke din skyld. Voksne jobber med å få hjelp.»

Barn trenger ikke detaljer, men de trenger å slippe å lage egne forklaringer. Psykologforeningen understreker at barn som pårørende trenger informasjon om sykdommen, at det går an å snakke om det som er vanskelig, og at det er lov å stille spørsmål. Hvis depresjonen påvirker foreldrefungering, konfliktnivå eller trygghet hjemme, bør man søke hjelp. Fastlege, helsestasjon, skolehelsetjeneste, familievernkontor eller kommunale tjenester kan være aktuelle innganger.

Hva du bør unngå

Noen reaksjoner er vanlige, men lite hjelpsomme.

Unngå å gjøre depresjonen til en karakterbrist. Setninger som «du prøver ikke», «du er lat», «du ødelegger stemningen» eller «nå må du skjerpe deg» øker ofte skam og avstand. Unngå også å bli overpositiv på en måte som gjør det vanskelig for partneren å være ærlig. «Alt kommer til å gå bra» kan noen ganger oppleves som at du ikke tåler å høre hvor mørkt det faktisk er. Unngå å gjøre deg selv til eneste løsning. Det kan bli for tungt for deg og for skamfullt for partneren. Unngå å vente for lenge med å søke hjelp ved alvorlige symptomer. Depresjon kan behandles, men alvorlig depresjon og selvmordstanker skal tas på alvor.

En praktisk ukeplan for støtte

Det kan være nyttig å tenke mindre dramatisk og mer praktisk. En ukeplan kan gi struktur uten at alt handler om følelser.

Mandag: Sjekk inn med ett konkret spørsmål: «Hva er én ting som er viktig at skjer i dag?»

Tirsdag: Gå en kort tur sammen, selv om det bare er fem til ti minutter.

Onsdag: Hjelp partneren med én praktisk ting som har hopet seg opp, men ikke overta alt.

Torsdag: Snakk om behandling eller fastlege hvis det er relevant. Gjør det kort og konkret.

Fredag: Gjør noe lavterskel sammen: enkel middag, serie, kaffe, musikk eller en rolig kveld.

Lørdag: Du gjør noe for deg selv uten dårlig samvittighet.

Søndag: Snakk kort om neste uke. Hva kan bli vanskelig? Hva trenger dere å planlegge?

Dette er ikke en oppskrift som passer alle, men et eksempel på hvordan støtte kan gjøres håndterlig. Ved depresjon er det ofte de små repeterte tingene som betyr mest.

Ofte stilte spørsmål

Kan jeg gjøre partneren min frisk fra depresjon?

Nei, ikke alene. Du kan være en viktig støtte, men depresjon bør ikke bæres av partneren alene. Ved vedvarende eller alvorlige symptomer bør fastlege, psykolog eller annen helsehjelp involveres.

Bør jeg presse partneren til å få hjelp?

Press kan skape motstand, men tydelig bekymring kan være nødvendig. Du kan si hva du ser, hvorfor du er bekymret, og tilby konkret hjelp til å kontakte fastlege eller behandler. Ved selvmordsfare eller akutt risiko skal du kontakte hjelp.

Er det riktig å spørre om selvmordstanker?

Ja. Hvis du er bekymret, spør direkte og rolig. Det er bedre å vite enn å gjette. Ved akutt fare for selvmord skal du ringe 113.

Hvor mye ansvar skal jeg ta hjemme?

Det kan være riktig å ta mer ansvar i en periode, men vær forsiktig med å overta alt. Prøv heller å støtte partneren i små oppgaver som gir mestring, så lenge det er realistisk.

Hva om depresjonen går ut over følelsene mine for partneren?

Det kan skje. Langvarig belastning, avvisning, bekymring og ubalanse kan påvirke kjærlighet og nærhet. Det betyr ikke nødvendigvis at forholdet er ødelagt, men det kan bety at dere trenger støtte, tydeligere grenser og kanskje profesjonell hjelp.

Når bør jeg selv søke hjelp som pårørende?

Hvis du sover dårlig, kjenner deg konstant bekymret, mister overskudd, isolerer deg, får angst eller depresjonssymptomer selv, eller føler deg fanget i rollen, bør du søke støtte. Fastlege, pårørendetilbud, familievernkontor eller psykolog kan være aktuelt.

Å støtte en partner med depresjon handler ikke om å si det perfekte eller fikse alt. Det handler om å være rolig, tydelig og konkret. Lytt før du gir råd. Senk terskelen for små handlinger. Hjelp partneren med å få profesjonell hjelp når det trengs. Ta selvmordstanker alvorlig. Lag en kriseplan hvis depresjonen er alvorlig eller tilbakevendende.

Samtidig må du ta vare på deg selv. Du kan være en viktig støtte, men du skal ikke være hele behandlingssystemet. Et godt parforhold tåler omsorg, men det trenger også grenser, gjensidighet, pauser og støtte utenfra når belastningen blir for stor.