Kroniske smerter oppleves som svært fysiske. De sitter i muskler, ledd, nerver og bindevev. Likevel viser moderne smerteforskning at mange langvarige smerter styres av hjernen, ikke av en skade i kroppen. Dette betyr ikke at smerten er innbilt. Det betyr at smerten er reell, men produsert og opprettholdt av nervesystemets tolkning. I dette landskapet har Pain Reprocessing Therapy (PRT) fått stor internasjonal oppmerksomhet. Illustrasjon: PRP pasient PRT handler ikke om å ignorere smerte eller tenke positivt. Det handler om å gi hjernen nye erfaringer som gjør at den slutter å tolke ufarlige signaler som fare. Sagt på en annen måte: vi lærer hjernen at den ikke lenger trenger å holde alarmsystemet aktivert. “Smerten er virkelig. Men betydningen smerten får i hjernen, er formbar.” Denne forståelsen bygger på flere tiår med nevrovitenskapelig forskning. Smerte er aldri bare et signal fra kroppen. Det er en aktiv prosess i hjernen, formet av tidligere erfaringer, forventninger, stress, oppmerksomhet og vurdering av risiko. Hos mennesker med kroniske smerter blir hjernen ofte mer sensitiv, mer reaktiv og mer tilbøyelig til å tolke nøytrale kroppssignaler som farlige. Dette kalles sentral sensitisering. Pain Reprocessing Therapy er utviklet for nettopp dette: å redusere sensitisering og gjenopplære hjernen til å tolke kroppssignaler mer nøytralt. I studier har PRT vist imponerende resultater. En stor randomisert kontrollert studie publisert i JAMA Psychiatry (2021) viste at 66 prosent av deltakerne med langvarige ryggsmerter ble smertefrie etter PRT – en effekt som var betydelig sterkere enn hos kontrollgrupper som fikk fysioterapi eller placebo. Dette betyr ikke at PRT passer for alle typer smerter. Smerter med akutt, strukturell eller aktiv inflammatorisk årsak skal ikke behandles som nevroplastisk smerte. Men for en stor gruppe mennesker der smerten vedvarer etter at kroppen er helet, er PRT en av de mest lovende behandlingstilnærmingene vi har. Hvordan kan dette forklares? PRT bygger på fem sentrale mekanismer. Det første handler om å identifisere om smerten kan være nevroplastisk. Dette gjøres ved å undersøke mønstre: svinger smerten, flytter den på seg, blir den verre i stressperioder, bedres den når man er distrahert? Slike mønstre tyder på at smertesystemet overreagerer. Det andre handler om å forstå at hjernen skaper smerte for å beskytte. Den tror det er fare. PRT lærer pasienten å gjenkjenne denne mekanismen og møte smerten med trygghet i stedet for frykt. I stedet for “hva er galt i kroppen min?”, lærer man å tenke “hva prøver hjernen min å beskytte meg mot?”. Når hjernen opplever trygghet, dempes smertesignalet. “Frykt forsterker smerte. Trygghet reduserer den.” Det tredje handler om oppmerksomhetstrening. Mange med kroniske smerter skanner kroppen kontinuerlig, ofte uten å være klar over det. Denne konstanten av overvåkning gjør nervesystemet mer sensitivt. PRT lærer pasienten å skifte oppmerksomhet på måter som signaliserer trygghet – ikke for å ignorere smerte, men for å redusere hjernens alarmnivå. Det fjerde handler om emosjonell prosessering. Kroniske smerter oppstår ofte i perioder med emosjonell belastning, og uregulerte eller undertrykte følelser kan forsterke nervesystemets sårbarhet. Emosjonell bearbeiding er derfor sentralt i PRT, ikke som psykologisering av smerte, men som en nevrobiologisk strategi for å redusere aktivering. Det femte handler om gradvis eksponering. Når mennesker har hatt smerte lenge, unngår de naturlig bevegelser som tidligere har gjort vondt. Dette er logisk, men det lærer hjernen at bevegelsen er farlig. PRT bruker trygge, kontrollerte eksponeringsøvelser for å lære hjernen at disse bevegelsene ikke representerer fare. Dette reduserer sensitivitet og gjenoppretter normal funksjon. “Smertesystemet lærer hele tiden. Det betyr at det også kan avlære.” Dette er en av de mest radikale, men viktigste delene av moderne smerteforståelse: kroniske smerter kan være et læringsfenomen. Når hjernen har lært å reagere med smerte, kan den også lære å la være. Dette betyr ikke at pasienten gjør noe feil, eller at smerten ikke er ekte. Det betyr at hjernen er plastisk. "Nevroplastisitet – hjernens evne til å endre seg – er fundamentet som gjør PRT mulig." Men det er viktig å si at PRT ikke fungerer for alle. Det avhenger av smertetype, personens psykiske tilstand, smertehistorikk og forventninger. For noen blir smerte bedre, men ikke borte. For andre er PRT ett av flere verktøy. For noen er det en ny forståelse som gir kontroll, men ikke en kur. Likevel har behandlingen skapt et paradigmeskifte i smertefeltet: vi ser nå at mange smerter ikke er et uttrykk for skade, men for et nervesystem som har mistet evnen til å skille mellom fare og trygghet. Når mennesker forstår dette, skjer det ofte noe viktig. Frykten avtar. Og når frykten avtar, mister smerten noe av sin kraft. I klinisk praksis møter man ofte pasienter som har gått gjennom en lang reise med fysioterapi, medisiner, utredninger og frustrasjon. Mange har fått beskjed om at det “ikke er noe galt”. Men for mennesker som lever med smerte, føles dette sjelden betryggende. For dem betyr det at ingen finner årsaken – ikke at smerten er ufarlig. PRT gir en alternativ forståelse: smerten kan være reell, men ikke farlig. Systemet er overbeskyttende, ikke ødelagt. Det skaper håp, men også en retning. Hvordan jobber man konkret med PRT? Først ved å kartlegge hvilke situasjoner som forverrer smerten og hvilke som demper den. Dette avslører mønstre i hjernens respons. Deretter lærer man å møte smerten med nysgjerrighet snarere enn katastrofetenkning. Man arbeider med å redusere kroppsskanning og katastrofefrykt. Man utforsker hva slags emosjonelt trykk som har vært til stede i periodene før smerten oppsto. Og man bygger nye erfaringer gjennom gradvis eksponering. “Det handler ikke om å overbevise seg selv. Det handler om å gi hjernen alternative data.” Når hjernen mottar gjentatte signaler om trygghet, vil den gradvis dempe smertesystemet. Dette er ikke magi – det er læring. For noen går endringen raskt. For andre tar den tid. Men det store poenget er at kroniske smerter ikke alltid er et livslangt vilkår. De er et system som kan trenes. I Serona arbeider vi ofte med pasienter som har sammensatte plager, der stress, nevropsykologiske faktorer og langvarige smerter henger tett sammen. I slike tilfeller er det nyttig å se både på kroppen og hjernen, på livsbelastning og emosjonell regulering. PRT kan være ett av verktøyene som gir ny forståelse og nye muligheter. Hvis du er i tvil om PRT kan være relevant for deg, eller om det du opplever kan være nevroplastiske smerter, kan det være nyttig å få en vurdering. Som regel er fastlegen et bra steg for å rådføre seg for neste steg. Forfatter: Andreas Steimler, psykolog og fagsjef – Serona Kilder: Ashar, Y. K. et al. (2021). Effect of Pain Reprocessing Therapy vs Placebo and Usual Care for Chronic Back Pain. JAMA Psychiatry. Moseley, L. & Butler, D. (2015). Explain Pain Supercharged. Wiech, K. (2016). Deconstructing the sensation of pain: The influence of cognitive processes on pain perception. Science.

Behandling for rus og alkoholproblemer har lange tradisjoner, men resultatene er fortsatt blandede. Selv etter flere tiår med forskning finnes det ingen metode som garanterer varig endring. Til tross for gode intensjoner og omfattende programmer, viser tall at tilbakefall er vanlig – ikke fordi mennesker mangler viljestyrke, men fordi hjernen, vanene og miljøet trekker i motsatt retning. Rusbehandling er viktig, men ofte også overvurdert i sin formelle effekt . Det som virkelig avgjør resultatet, er ikke bare hvilken behandling man får, men når, hvordan og hvorfor  man får den. Rus og alkoholbehandling Hva rusbehandling egentlig handler om Rus og alkoholproblemer er sjelden et isolert fenomen. De er som regel et symptom på underliggende reguleringsvansker, stress, smerte eller meningsløshet . Behandlingen må derfor handle om mer enn avhold – den må adressere årsaken til behovet for å dempe seg selv . Tradisjonelt har behandling vært delt mellom tre hovedretninger: Medisinsk tilnærming  – fokus på abstinens, stabilisering, medisiner og fysisk helse. Psykologisk behandling  – kognitiv terapi, motivasjonsarbeid, tilbakefallsforebygging. Sosial rehabilitering  – bolig, arbeid, relasjoner og støtteapparat. De beste resultatene oppnås når disse kombineres og tilpasses individuelt. Hvordan hjernen endrer seg ved rusbruk Rusmidler påvirker hjernens dopaminbaner – systemet som regulerer belønning, motivasjon og læring. Etter langvarig bruk blir hjernen «omprogrammert» til å knytte belønning til stoffet fremfor naturlige opplevelser. Når rusen forsvinner, oppleves hverdagen som tom og grå – og dette er ofte den egentlige årsaken til tilbakefall . En effektiv behandling må derfor ikke bare fjerne rusen, men gradvis bygge opp hjernens evne til å kjenne glede og mening uten kjemisk støtte . Dette krever tid, struktur og støtte over lang periode – ikke bare noen uker i behandling. Hvor effektiv er egentlig rusbehandling? Tall fra norske og internasjonale studier viser at rundt 40–60 %  opplever tilbakefall i løpet av første året etter behandling (Sundhedsstyrelsen, 2021; Folkehelseinstituttet, 2023).Noen bedrer livskvaliteten betydelig, men mange faller tilbake til tidligere mønstre. Det betyr ikke at behandling ikke virker, men at rusbehandling sjelden løser alt alene . Mange tiltak er for kortvarige, for generelle – eller for lite integrert med psykiske og sosiale faktorer. En vanlig feil er å se på rus som et rent «avhengighetsproblem», mens det i realiteten handler om selvregulering, følelser og relasjoner . Derfor har mange større effekt av behandling som inkluderer traume- og emosjonsfokusert terapi, enn kun rusfrihet som mål. Psykologisk behandling er nyttig, men ikke alltid nok Kognitiv atferdsterapi (CBT), motiverende intervju (MI) og metakognitiv terapi (MCT) har alle dokumentert effekt, spesielt for å identifisere triggere og bygge mestringsstrategier. Men forskning viser at effekten ofte er moderat og kortvarig  uten sosial støtte og oppfølging. Psykologisk behandling hjelper med bevissthet og forståelse, men endring krever også miljømessige endringer  – stabile relasjoner, mening og rutiner. Uten det blir terapi som å lære svømmeteknikk uten vann. En mer realistisk tilnærming Effektiv behandling må akseptere at tilbakefall ikke er nederlag, men en del av læringsprosessen . Det viktigste er å forstå mønstrene – når, hvorfor og hvordan behovet for rus oppstår – og å bygge nye strategier før det skjer igjen. Like viktig er å bygge indre motivasjon  fremfor ytre press.Endring som drives av skam eller tvang varer sjelden. Endring som drives av innsikt og selvrespekt har langt bedre sjanse til å vare. Et kritisk blikk på dagens praksis Mye av rusbehandlingen i dag er institusjonsbasert, tidsavgrenset og standardisert. Mennesker med svært ulike bakgrunner får de samme oppleggene, mens individuelle behov drukner i struktur. Det er også en fare for at systemet tilbyr trygghet uten utvikling  – pasienter lærer å mestre behandlingssituasjonen, men ikke livet utenfor. Langvarig endring krever fleksibel oppfølging, og her har det private feltet – når det brukes riktig – et potensial som det offentlige ofte mangler. Et nyttig perspektiv Rusproblemer oppstår i skjæringspunktet mellom biologi, psyke og liv. Effekten av behandling måles ikke bare i rusfrihet, men i livskvalitet, relasjoner og funksjon . Å forstå hvorfor man ruser seg er derfor like viktig som å slutte. Når behandlingen går dypere enn symptomene – til følelser, mestring og mening – blir endringen mer bærekraftig.Hos enkelte kan individuell terapi, kombinasjonsbehandling eller tett psykologisk oppfølging gi et tryggere grunnlag for varig endring. Forfatter: Andreas Steimler , fagsjef Kilder: Folkehelseinstituttet (2023). Rusmiddelbruk i Norge. Sundhedsstyrelsen (2021). Behandling af alkohol- og stofmisbrug – Effekt og anbefalinger. Miller, W. R., & Rollnick, S. (2013). Motivational Interviewing: Helping People Change. McLellan, A. T. (2017). Substance misuse treatment: The gap between research and practice. American Journal of Psychiatry, 174 (11). Tags:  rus, alkohol, avhengighet, behandling, terapi, Serona, psykisk helse

Det offentlige psykiske helsevesenet i Norge består av mange dyktige fagfolk, solid forskning og et tydelig samfunnsoppdrag: å gi alle tilgang til hjelp når livet blir for tungt. Men bak intensjonene ligger et system som altfor ofte gjør mennesker sykere, ikke friskere. Byråkratiet vokser, mens tiden til pasienten krymper. Pasienter forteller om å bli sendt fra instans til instans, vurdert, kartlagt og utredet uten å oppleve reell hjelp. De møter flinke behandlere, men et system som står i veien for relasjonen. Hva som faktisk fungerer – og hva som ikke gjør det Det som fungerer, er det som alltid har fungert: tid, trygghet og tillit. Mange behandlere i det offentlige gjør en enorm innsats og jobber med ekte engasjement.Men de står i et system som belønner rapportering, ikke relasjon . De beste behandlingene krever kontinuitet, fleksibilitet og en terapeut som har rom til å bruke skjønn. I stedet må psykologer bruke halve arbeidsdagen på dokumentasjon, samtykker og interne prosedyrer. Resultatet er at systemet ofte får behandling – ikke mennesket. For mange behandlere, for lite sammenheng Pasienter i det offentlige opplever ofte å snakke med fem, seks eller ti ulike personer i løpet av et behandlingsløp. Fastlege, henvisningsteam, inntak, utredning, behandler, ny behandler, eventuell poliklinikk, evalueringsteam – og så videre. Hver enkelt gjør en del av jobben, men ingen har helheten . Pasienten må fortelle historien sin igjen og igjen.Et system som burde skape trygghet, skaper utmattelse. Når mennesket reduseres til et journalnummer, mister man det som faktisk virker i terapi: relasjon, forståelse og tillit over tid. Overutredning og underbehandling I mange offentlige enheter er det blitt mer vanlig å utrede enn å behandle. Utredning er viktig, men når kartlegging blir målet i seg selv, forsvinner behandlingen. Pasienter bruker måneder på tester, skjemaer og intervjuer – bare for å få beskjed om at de ikke «oppfyller kriteriene». Dette er ikke faglig feil, men systemisk: kapasitet må styres, og byråkratiet må ha tall. Resultatet er at mange mennesker blir vurdert i hjel , mens de egentlig trengte samtaler, støtte og struktur. Et helsevesen med direktører på millionlønn Det er ikke mangel på penger i psykisk helsevern det er mangel på prioritering. Direktører og ledere med millionlønn har blitt normen, mens terapeuter i frontlinjen opplever økt press, lavere tid per pasient og stadig mer rapporteringskrav. Når stadig større andeler av budsjettet går til administrasjon, går mindre til faktisk terapi. Pasienten merker det først og så terapeuten deretter. Et helsevesen som bruker millioner på styring og kontroll, men ikke har kapasitet til å tilby 60 minutter med reell samtale, har mistet retningen. Folk føler seg misforstått og det er ikke rart Mange som søker hjelp forteller at de føler seg behandlet som en sak, ikke som et menneske. De får standardiserte opplegg som ikke passer, korte samtaler, lange ventetider og stadig nye fagpersoner. De møter systemets språk, ikke sitt eget. De blir «pasienter i behandling», men sjelden mennesker i endring. Serona sin visjon er mindre byråkrati, mer menneske Serona ble startet med et enkelt mål: å gi psykologisk hjelp som faktisk virker – uten unødvendig byråkrati. Vi tror ikke på fem behandlere, ti skjemaer og ventelister. Vi tror på ett menneske, én relasjon, og konkrete tiltak som gir endring. Hos oss er fokuset på effekt, ikke formaliteter . Vi bruker dokumentasjon og utredning når det trengs, men aldri som erstatning for terapi. Vi spør ikke bare «hva feiler det deg?», men «hva trenger du for å fungere bedre?». Serona tilbyr terapeutiske tjenester som bygger på forskning, men også erfaring – med mål om å hjelpe mennesker raskt, ærlig og effektivt. Mindre system, mer mening. Et nyttig perspektiv Offentlig psykisk helsevern er ikke ødelagt, men overbelastet. Det trenger reform, ikke forakt. Men den reformen må starte med et enkelt spørsmål: hvem skal hjelpen egentlig være for – systemet eller mennesket? Andreas Steimler, Fagsjef i Serona. Foto 2023 Når vi igjen setter pasienten i sentrum, reduserer byråkratiet og gir fagfolk frihet til å gjøre det de er utdannet til, kan psykisk helsevesen bli menneskelig igjen. Forfatter: Andreas Steimler , fagsjef Kilder: Helsedirektoratet (2023). Status psykisk helsevern – årsrapport. Riksrevisjonen (2022). Ressursbruk i spesialisthelsetjenesten. Bjørngaard, J. H., & Carlsen, B. (2021). Bureaucracy, burnout and barriers to care in Norwegian mental health services. Tidsskrift for Den norske legeforening, 141 (12).

Stress beskrives ofte som en kroppslig eller emosjonell reaksjon, men de mest betydningsfulle endringene skjer i hjernen. Nervesystemet vårt er utviklet for å reagere raskt på fare, men når stress blir langvarig, starter det en serie nevrobiologiske prosesser som påvirker både humør, hukommelse, søvn, immunfunksjon og evnen til å ta gode beslutninger. Samtidig viser forskning at hjernen er langt mer formbar enn vi trodde tidligere. De samme mekanismene som bidrar til svekkelse under stress, kan reverseres gjennom målrettet arbeid og nevroplastiske prosesser. Stresset kvinne Det er denne dobbeltheten – sårbarheten og mulighetene – som gjør det så viktig å forstå hva som faktisk skjer i hjernen. Ikke i medisinsk overkomplisert forstand, men i praktisk og anvendbar form. Mange som opplever langvarig stress, utbrenthet eller psykiske symptomer, kjenner igjen en følelse av å miste seg selv: “Jeg husker dårligere”, “Jeg tåler mindre”, “Jeg reagerer raskere”, “Jeg føler ikke at jeg fungerer slik jeg pleide”. Dette er ikke bare subjektive opplevelser. De speiler reelle, målbare endringer i hjernens strukturer og signaler. Den mest kjente effekten er på hippocampus, området som er viktig for hukommelse og regulering av stressrespons. Kronisk stress øker nivåene av kortisol, og forskningen viser at langvarig eksponering for høye kortisolnivåer kan redusere volumet av hippocampus (McEwen, 2007). Det betyr ikke at hippocampus “forsvinner”, men at kommunikasjonen mellom nerveceller svekkes. Når dette skjer, blir hukommelsen mindre presis, og evnen til å dempe stressresponsen svekkes — en ond sirkel som gjør stress mer selvforsterkende. Et annet område som påvirkes sterkt, er prefrontal cortex, hjernens “ledelsessystem”. Dette er senteret for planlegging, impulskontroll, problemløsning og oversikt. Når stressnivåene øker, nedprioriterer hjernen dette systemet til fordel for mer primitive reaksjoner. Resultatet er velkjent for mange: dårligere konsentrasjon, vansker med å ta avgjørelser, emosjonell kortslutning og en opplevelse av å ikke være like “skarp” som før. Flere studier viser at stress reduserer funksjonell aktivitet i prefrontal cortex, samtidig som amygdala – hjernens alarmsystem – blir mer aktiv (Arnsten, 2009). Amygdala forsterker reaksjoner på fare og trussel, og når den står i sentrum over tid, tolkes flere nøytrale situasjoner som belastende. Dette er grunnen til at mennesker i langvarig stress ofte opplever økt irritabilitet, oppmerksomhet på problemer og uro – hjernen er rett og slett satt i beredskap. Det kritiske i alt dette er at stress ikke bare handler om situasjonen man står i, men hvordan hjernen tilpasser seg denne situasjonen. Over tid kan stress “lære” hjernen å være i alarmmodus. Det er en form for uheldig nevroplastisitet der hjernen blir god på noe som ikke gagner oss. Men det er her det interessante begynner: de samme prinsippene som gjør hjernen sårbar, gjør den også formbar. Nevroplastisitet – hjernens evne til å endre struktur og funksjon – er en livslang mekanisme. Dette betyr at negative konsekvenser av stress ikke er permanente, men kan reverseres gjennom målrettet trening, regulering og miljømessige endringer. Moderne nevrovitenskap viser at hippocampus faktisk kan vokse igjen og styrkes når stress reduseres, søvn normaliseres og man tilføyer hjernen nye stimuli som fremmer læring og trygghet. Prefrontal cortex kan gjenvinne funksjon og styrke, og amygdala kan lære å respondere roligere. Denne typen gjenoppbygging krever ikke avansert teknologi, men består av systematiske endringer i hverdagen. Fysisk aktivitet er en av de mest potente intervensjonene vi kjenner. Aerob trening øker nivået av BDNF (brain-derived neurotrophic factor), et protein som stimulerer vekst og overlevelse av nerveceller. Det er dokumentert at regelmessig fysisk aktivitet bedrer både humør, hukommelse og kognitiv fleksibilitet (Ratey, 2008). Søvn er en annen kritisk faktor. Hjernen bruker søvnfasene til å rydde i nevronale forbindelser, styrke læring og deaktivere stressresponsen. Langvarig søvnmangel forsterker stressreaksjoner, mens regelmessig og god søvn gir en direkte reparerende effekt på både hippocampus og prefrontal cortex. Søvn er derfor ikke en luksus, men en nevrobiologisk nødvendighet når man skal reversere stresspåvirkning. Et tredje viktig tiltak er bevisst regulering av stress gjennom teknikker som mindfulness, oppmerksomt nærvær og enkelte former for kognitiv og metakognitiv trening. Studier viser at slike teknikker kan redusere volumet av amygdala og øke tykkelsen i prefrontal cortex (Hölzel et al., 2011). Det betyr ikke at man skal leve et liv uten emosjoner, men at hjernen lærer å respondere med et annet utgangspunkt. Ernæring, sosial støtte og meningsfulle aktiviteter spiller også en rolle. Inflammatoriske prosesser i kroppen påvirker hjernen, og flere studier har vist sammenheng mellom stress, betennelse og depresjon. Kosthold med høyt innhold av omega-3, langsomme karbohydrater og plantebaserte antioksidanter kan bidra til å stabilisere disse prosessene. Sosial støtte fungerer som en regulator gjennom utskillelse av oxytocin, som demper stressrespons og fremmer trygghet. Og aktiviteter som involverer læring eller kreativitet øker nevroplastiske prosesser ved å stimulere nettverk som ellers svekkes under stress. Dette betyr ikke at alle som opplever stressrelaterte vansker, kan “trene seg ut av det” alene. For mange er stress en kombinasjon av ytre belastninger, ubevisste mønstre, uregulerte emosjoner og historiske erfaringer. I slike tilfeller er profesjonell hjelp viktig, enten det handler om å forstå hvilke faktorer som opprettholder stresset, eller å utvikle strategier som gjør det håndterbart. Samtalebehandling, veiledning og psykoedukasjon er ofte en del av denne prosessen, og fungerer som strukturer som hjelper hjernen tilbake til en mer fleksibel og stabil tilstand. Det er verdt å understreke at begrepet nevroplastisitet ikke betyr at alt kan endres med nok innsats. Det finnes genetiske, medisinske og psykologiske faktorer som legger rammer for hvor mye og hvor raskt hjernen endrer seg. Likevel er det et tydelig vitenskapelig grunnlag for at mennesker kan forbedre kognitiv funksjon, emosjonell regulering og stressmestring betydelig ved å jobbe med spesifikke, evidensbaserte teknikker. Når man forstår hvordan hjernen påvirkes av stress, blir det lettere å navigere i livet med større tålmodighet og realisme. Mange av de som søker hjelp ved Serona gjør det nettopp fordi de merker at stress har satt spor – i oppmerksomheten, i følelseslivet, i søvnen eller i relasjonene. Når man begynner å forstå at dette handler om fysiologiske prosesser og ikke karakter eller svakhet, endrer det hele perspektivet. Det gir en vei videre. Hvis du kjenner deg igjen i dette, kan det være nyttig å få en vurdering eller veiledning. Hos Serona arbeider vi med utredning, rådgivning og behandling knyttet til stress, belastning, emosjonell regulering og nevropsykologi. Vi hjelper deg å forstå hvilke mekanismer som er i spill, og hvordan du kan bruke nevroplastiske prinsipper på en konkret måte i hverdagen. Om du ønsker en samtale for å kartlegge hva som skjer i akkurat din situasjon, er du velkommen til å ta kontakt. Forfatter: Andreas Steimler, psykolog og fagsjef – Serona Kilder:Arnsten, A. F. T. (2009). Stress signalling pathways that impair prefrontal cortex structure and function. Nature Reviews Neuroscience. Hölzel, B. et al. (2011). Mindfulness practice leads to increases in regional brain gray matter density. Psychiatry Research: Neuroimaging. McEwen, B. S. (2007). Physiology and neurobiology of stress and adaptation. Physiological Reviews. Ratey, J. J. (2008). Spark: The Revolutionary New Science of Exercise and the Brain.

Lav sexlyst er en av de vanligste utfordringene voksne søker hjelp for, men fortsatt et av de mest tabubelagte temaene i terapi. Mange beskriver en følelse av at kroppen ikke svarer slik den gjorde før, at lysten forsvinner uten en klar forklaring, eller at de ikke kjenner seg igjen i den seksuelle versjonen av seg selv. Det er lett å tenke at dette handler om manglende tiltrekning eller svakheter i forholdet, men virkeligheten er langt mer sammensatt. Lyst er et resultat av biologi, psykologiske faktorer og relasjonsdynamikk – og når ett av disse områdene belastes, faller ofte lysten først. “Lysten forsvinner sjelden uten grunn. Kroppen forsøker alltid å fortelle oss noe.” Stress er en av de mest veldokumenterte årsakene. Når kroppen står i beredskap, øker kortisol og demper nivåene av dopamin og oxytocin – to signalstoffer som er helt sentrale for interesse, nærhet og respons. Det er derfor mange opplever lav sexlyst i perioder der hverdagen krever mer enn normalt. Hjernen prioriterer overlevelse, ikke nytelse. Bilde av par Når stresset varer lenge, endrer det også hvordan hjernen fungerer. Mange beskriver at oppmerksomheten svekkes, at det blir vanskeligere å lande i kroppen, eller at tankene vandrer selv om de ønsker å være til stede. Dette samsvarer med forskning som viser at prefrontal cortex – ansvarlig for fokus og regulering – reduserer aktiviteten under belastning, mens amygdala blir mer sensitiv. Lyst krever trygghet, og når tryggheten svekkes fysiologisk, påvirkes seksualiteten direkte. Det er viktig å understreke at lav sexlyst ikke alltid er et indre eller medisinsk problem. I en del tilfeller handler det faktisk om forholdet. Ikke nødvendigvis om partneren, men om dynamikken som har utviklet seg. Mange par lever lenge med uuttalte forventninger, subtile konflikter, misforståelser eller en følelse av å være på ulike steder emosjonelt. Dette skaper en form for relasjonell distanse som sjelden vises eksplisitt i hverdagen, men som blir veldig tydelig i det seksuelle. “Lyst er et psykologisk ja. Når det psykiske ‘ja-et’ blir svakere, følger kroppen etter.” For noen er lav lyst et signal om at det emosjonelle fundamentet har blitt tynnere. For andre handler det om følelsen av å ikke bli sett, ikke få nok anerkjennelse, eller å være i roller man ikke trives i. Lyst trives best der det finnes trygghet, gjensidighet og emosjonell nærhet. Når disse områdene belastes, kan kroppen reagere ved å trekke seg. Biologiske faktorer spiller også en rolle. Svingninger i østrogen, progesteron og testosteron påvirker libido både hos kvinner og menn. Søvn, fysisk aktivitet og kosthold påvirker hormonbalansen direkte, og for mange er endringen i sexlyst et resultat av små, men vedvarende fysiologiske justeringer kroppen gjør for å håndtere belastning. Dette er viktig å forstå, fordi det viser at lav sexlyst er et kroppslig signal – ikke en karaktervurdering. Psykiske tilstander kan også påvirke lyst, men dette betyr ikke at sexlyst er en test på psykisk helse. Depresjon, angst og enkelte nevropsykologiske tilstander kan gi redusert kapasitet til å være i kroppen og redusert motivasjon for kontakt. Hos voksne med ADHD kan overstimulering, søvnproblemer eller emosjonell sensitivitet spille inn, men dette er som regel bare én liten del av bildet. En annen viktig faktor er kognitiv belastning. Når hjernen arbeider kontinuerlig med ansvar, planlegging og bekymring, reduseres kapasiteten til å være responsiv og nysgjerrig. Lyst er ikke et målrettet prosjekt – det krever tilgjengelighet. Derfor opplever mange redusert libido i perioder der livet går i høyt tempo. Det finnes gode tiltak som faktisk virker. Et av de viktigste er å redusere press. Lyst kan ikke fremkalles gjennom krav. Mange opplever en betydelig forbedring når fokuset endres fra prestasjon til tilstedeværelse. Dette kan innebære å utforske nærhet uten forventning, eller å skape rom for intimitet som ikke er målstyrt. Forskning viser at slike tilnærminger reduserer aktiveringen i hjernens trusselssystem og gir økt respons i belønningssystemet. For andre er det avgjørende å arbeide med stressnivået. Selv små forbedringer i søvn, fysisk aktivitet eller arbeidsbelastning kan gi tydelig endring i libido. Kroppen responderer raskere enn man tror når belastningen dempes. Fysisk aktivitet har særlig god dokumentasjon som regulator av både hormonbalanse og emosjonell stabilitet. Relasjonelle tiltak er ofte en viktig del av prosessen. Å snakke om utfordringen på en trygg måte uten skyld, å tydeliggjøre behov og forventninger, og å reparere små misforståelser kan ha stor betydning. For mange handler det om å skape et emosjonelt rom som føles trygt nok til at kroppen kan respondere igjen. Når kommunikasjonen forbedres, øker ofte lysten som en naturlig konsekvens, ikke som et mål i seg selv. Noen ganger er lav sexlyst et signal om at noe grunnleggende i forholdet bør adresseres. Dette kan være ujevn fordeling av ansvar, kritikk som tærer over tid, eller en følelse av ensomhet i forholdet. I slike tilfeller er det ikke lysten som bør jobbes med først, men dynamikken. Når relasjonen blir tryggere, kommer ofte lysten tilbake på egen hånd. Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, kan det være nyttig å utforske både de fysiologiske og relasjonelle sidene mer strukturert. Hos Serona møter vi mange som står i lignende situasjoner. Noen ønsker individuell samtale for å forstå egen respons. Andre ønsker hjelp sammen som par for å styrke kommunikasjon og trygghet. Målet er ikke å presse frem lyst, men å skape betingelser som gjør det mulig at den kan komme tilbake. Kroppen gir sjelden feil signaler. Den forteller oss når den trenger mer ro, mer trygghet eller mer balanse. Når vi lytter til disse signalene, blir det også enklere å finne veien videre. Forfatter: Andreas Steimler, psykolog og fagsjef – Serona Kilder: Basson, R. (2000). The female sexual response: A different model. Journal of Sex & Marital Therapy. Hamilton, L. D., & Meston, C. M. (2017). Chronic stress and sexual function. Archives of Sexual Behavior. Levin, R. J. (2003). The physiology of sexual arousal. Annual Review of Sex Research. Mark, K. P. (2015). Sexual desire discrepancies in couples. Journal of Sex Research.

Å ansette riktig person er en av de mest avgjørende beslutningene en virksomhet tar. Selv i stillinger som tilsynelatende handler om tekniske ferdigheter eller spesialisert kunnskap, er det de psykologiske egenskapene som i praksis skiller gode kandidater fra de som aldri helt kommer inn i rollen. Dette skyldes ikke at personlighet er viktigere enn kompetanse, men at det er psykologiske trekk som avgjør om kompetansen blir brukt riktig, jevnt og forutsigbart. Mange virksomheter fokuserer nesten utelukkende på erfaring, CV og faglig bakgrunn. Det er forståelig. Men forskning innen industri- og organisasjonspsykologi viser at personlighetstrekk, kognitive evner og motivasjon forklarer en betydelig del av variasjonen i arbeidsprestasjoner på tvers av bransjer. Dette gjelder enten man ansetter en leder, en spesialist eller en nyutdannet. Det viktigste spørsmålet er derfor ikke hvem kandidaten har vært, men hvem kandidaten er når situasjonen blir krevende, når endringer skjer, og når samhandling er helt avgjørende. Det er i slike situasjoner at psykologiske trekk kommer mest til syne. “Kompetanse får deg inn døren. Personlige egenskaper avgjør hva du bygger, hvor lenge du blir, og hvordan du påvirker organisasjonen.” Rekruttering Evne til å lære og tilpasse seg Det mest pålitelige psykologiske trekket for å forutsi arbeidsytelse er kognitiv kapasitet. Det handler ikke om høy intelligens i tradisjonell forstand, men om evnen til å tilegne seg ny kunnskap, forstå komplekse situasjoner og tilpasse seg endringer. I en tid hvor arbeidslivet utvikler seg raskt, er læringsevne en mer stabil ressurs enn fagkunnskap alene. Kandidater som lærer raskt, har en tendens til å finne løsninger, se mønstre og arbeide mer selvstendig. De blir ofte mindre sårbare for stress fordi de raskere tilpasser seg nye krav. I psykologiske tester kommer dette gjerne frem gjennom problemløsningsevner, verbal resonnering og evnen til å absorbere informasjon. Dette trekket er spesielt viktig i roller hvor prioritering, analytisk vurdering og håndtering av flere prosesser samtidig er en del av hverdagen. Emosjonell stabilitet og regulering Evnen til å håndtere stress, bevare ro i pressede situasjoner og regulere egne følelser er en av de mest verdifulle egenskapene i enhver profesjon. Emosjonell stabilitet forutsier både arbeidsglede, samarbeidsevne og robusthet. Sterkt emosjonelt reaktive kandidater kan være dyktige, men vil ofte påvirkes mer av usikkerhet, relasjonskonflikter eller kritikk. Dette kan skape uforutsigbarhet i arbeidsmiljøet. Høy emosjonell stabilitet betyr ikke flat affekt, men en psykologisk fleksibilitet – evnen til å justere responsen sin etter situasjonen. “Emosjonell regulering er ikke fravær av følelser, men evnen til å stå støtt gjennom dem.” Samvittighetsfullhet og arbeidsstil Dette trekket beskriver hvor strukturert, pliktoppfyllende og ansvarlig en kandidat er. Dette er et av de sterkeste prediktorene for jobbytelse på tvers av bransjer, og kanskje det mest undervurderte i mange ansettelsesprosesser. Kandidater som scorer høyt på samvittighetsfullhet: -Viser jevn innsatsfullfører det de begynnertenker langsiktigarbeider selvstendigmøter tidsfrister uten å bli presset -Evnen til å organisere arbeid, holde avtaler og prioritere riktig kan ikke kompenseres av kreativitet eller faglig styrke alene. I roller med stor autonomi er dette trekket særlig viktig. Sosial kompetanse og samhandling Sosiale ferdigheter handler ikke bare om å være hyggelig eller utadvendt. Det handler om evnen til å innta andre perspektiver, lese sosiale signaler, kommunisere godt og bygge tillit. Dette er avgjørende i roller hvor samarbeid eller kundeoppfølging er en sentral del av arbeidet. Kandidater med høy sosial kompetanse: skaper mindre friksjon leser rommet og justerer atferd, håndterer konflikter konstruktivt fremstår tryggeskaper gode arbeidsrelasjoner Mangel på sosial kompetanse viser seg ofte først når konflikter oppstår eller når organisasjonen endrer struktur. God sosial kompetanse derimot skaper stabilitet. Indre motivasjon og verdiforankring Motivasjon handler ikke bare om energi og driv, men også om hvorfor kandidaten ønsker rollen. En kandidat kan være dyktig, men motivert av feil grunner. Når indre motivasjon samsvarer med organisasjonens verdier, øker sannsynligheten for engasjement og langvarig trivsel.En av de viktigste, men mest oversette, egenskapene er evnen til å finne mening i arbeidet. Kandidater som søker utvikling, mestring og bidrag, skaper mer langsiktig verdi og er mindre avhengige av ytre belønninger. “Kvalitet i arbeid oppstår når kompetanse møter riktig motivasjon.” Personlighetstrekk som påvirker teamdynamikk Det finnes ingen “perfekt” personlighetstype. Det som er riktig for én rolle, kan være uhensiktsmessig for en annen. Det avgjørende er samsvar mellom kandidatens naturlige tendenser og kravene i stillingen. Eksempler: -Høy ekstroversjon passer i salgsroller, men ikke nødvendigvis i analytiske stillinger. -Høy autonomi kan være positivt i spesialistroller, men utfordrende i tett teamarbeid. Høy kreativitet kan være verdifullt i utviklingsarbeid, men skape uro i strukturerte miljøer. -Derfor bør man ikke bare vurdere personlighet generelt, men personlighet i kontekst. Integritet og ansvarsfølelse Integritet er vanskelig å måle, men enkelt å miste. Det handler om å være til å stole på, ta ansvar for egne feil, være åpen om usikkerhet og opptre konsekvent. Dette trekket viser seg ofte i små detaljer: tar kandidaten ansvar for misforståelser? snakker de nedsettende om tidligere arbeidsgivere? står de ved egne vurderinger? kommer de forberedt? Integritet skaper psykologisk trygghet. Og trygghet er nødvendig for å bygge gode team. Toleranse for usikkerhet I roller der situasjonen er kompleks, hvor ikke alle svar foreligger, eller der endring er normen, er toleranse for usikkerhet en kritisk egenskap. Noen kandidater trenger høy grad av forutsigbarhet for å prestere godt. Andre fungerer best i miljøer der man kontinuerlig må tilpasse seg. Kandidater med høy toleranse for usikkerhet: fryser ikke under presshåndterer endringer bedre blir mindre stresset av uforutsigbarhet løser problemer før de vokser Dette trekket kan være avgjørende i lederroller, konsulentvirksomhet og arbeid med mennesker. Selvinnsikt Selvinnsikt er en av de beste indikatorene på fremtidig utviklingspotensial. Det handler om evnen til å forstå egne styrker og svakheter, og å justere atferden sin ut fra situasjonen. En kandidat som har selvinnsikt: tar til seg tilbakemeldinger har realistiske forventninger står støtt i egne valgviser modenhet i konflikter. I praksis gjør selvinnsikt det lettere å samarbeide, vokse i rollen og tilpasse seg organisasjonen. Når man vurderer kandidater, bør man kombinere tre metoder Ingen enkelt metode er god nok alene. De beste ansettelsesprosessene kombinerer: strukturert intervju, personlighetstesting, kognitive tester, referansesjekk Dette gir et helhetlig bilde av hvem kandidaten er og hvordan de vil fungere i praksis. Testene sier ikke alt, men de setter kandidatens egen historie i kontekst og gjør vurderingene mer presise. Psykologens rolle i rekruttering Mange virksomheter bruker psykologer for å vurdere kandidater, særlig i stillinger der samhandling, ansvar eller ledelse er viktig. Psykologens styrke ligger i evnen til å forstå: personlighetsstruktur, kommunikasjonsstil, ressursbruk, stressreaksjoner, kognitiv profil, motivasjon og teamdynamikk. Hos Serona arbeider vi med både personlighetstesting, kognitive tester, kandidatvurderinger og lederstøtte. Vi bistår virksomheter som ønsker mer treffsikker rekruttering, bedre teamdynamikk og en tryggere prosess når det gjelder vurdering av psykologiske trekk. Å ansette riktig person handler ikke om å finne “best mulig” kandidat, men den som passer rollen, teamet og organisasjonens fremtid. Det krever struktur, fagkompetanse og forståelse for hvilke psykologiske egenskaper som faktisk betyr noe. Hvis du ønsker støtte i en rekrutteringsprosess eller vurdering av kandidater, bistår vi gjerne. Kilder: Barrick, M. R., & Mount, M. K. (1991). The Big Five personality dimensions and job performance. Personnel Psychology. Schmidt , F. L., & Hunter, J. E. (1998). The validity of selection methods in personnel psychology. Psychological Bulletin. Judge, T. A. & Bono, J. E. (2001). Personality and leadership. Journal of Applied Psychology.

Serona Helse har som langsiktig mål om å bli en av Norges ledende aktører innen videobasert psykologisk behandling, i tillegg til vårt fysiske tilbud i Vestland nord. Dette er et strategisk og faglig forankret valg, basert på utviklingen i norsk og internasjonal helsetjeneste, samt et stadig sterkere forskningsgrunnlag for digitale helsetjenester innen psykisk helse. Utredning online Samtidig er det et grunnleggende prinsipp for Serona Helse at videokonsultasjon baserte tjenester ikke er egnet for alle pasienter eller alle problemstillinger. Digital utredning og behandling forutsetter tydelige rammer, grundig screening og kontinuerlig klinisk vurdering for å være faglig forsvarlig. Effekt av videobasert behandling – forskningsstatus og pasienterfaring Forskningen på videobasert psykologisk behandling er omfattende og godt dokumentert. Systematiske oversikter og metaanalyser viser at videobasert behandling har sammenlignbar effekt med fysisk oppmøte for flere psykiske lidelser, særlig depresjon, angstlidelser og stressrelaterte plager (Hilty et al., 2013; Berryhill et al., 2019; Cuijpers et al., 2019). Studiene viser: Sammenlignbar symptomreduksjon Tilsvarende behandlingsallianse Høy pasienttilfredshet God behandlingsetterlevelse Pasienter rapporterer ofte høy grad av tilfredshet med videobasert behandling, særlig knyttet til tilgjengelighet, fleksibilitet og redusert belastning knyttet til reise og tidsbruk. For mange pasienter bidrar dette til bedre kontinuitet i behandlingen og lavere frafall, noe som i seg selv er assosiert med bedre behandlingsutfall. Videokonsultasjoner som etablert praksis i helsetjenesten Videobasert helsehjelp er i dag en etablert del av både norsk primærhelsetjeneste, spesialisthelsetjeneste og de fleste store private aktører. Fastleger, kommunale psykiske helsetjenester, distriktspsykiatriske sentre og sykehus benytter rutinemessig videokonsultasjoner der dette vurderes som faglig forsvarlig. Helsedirektoratet har over flere år lagt til rette for digital oppfølging gjennom nasjonale føringer og teknisk infrastruktur. Også i privat sektor er videobasert psykisk helsehjelp godt etablert. De fleste større private aktører innen psykisk helse benytter i dag video som en integrert del av sitt tilbud, både til vurdering, behandling og oppfølging. Dette reflekterer en bred faglig konsensus om at videokonsultasjoner kan gi høy kvalitet når de brukes innenfor tydelige rammer. Internasjonalt har denne utviklingen vært tydelig i lang tid, og erfaringene fra covid-19-pandemien bidro til betydelig økt kunnskap om når og hvordan videokonsultasjoner kan brukes på en trygg og effektiv måte. Screening og vurdering av egnethet – et sentralt kvalitetskrav Et gjennomgående poeng i forskningslitteraturen og i europeiske og nasjonale retningslinjer er at videobasert helsehjelp forutsetter grundig vurdering av egnethet. Digitale konsultasjoner skal ikke benyttes ukritisk. Hos Serona Helse gjennomføres det derfor alltid en strukturert screeningsamtale før oppstart av videobasert utredning eller behandling. I denne vurderes blant annet: Om problemstillingen egner seg for digital oppfølging Pasientens utholdenhet og evne til å nyttiggjøre seg videobaserte samtaler Funksjonsnivå og belastning i hverdagen Behov for observasjon eller fysisk testadministrasjon Tilgang til stabil internettilkobling Egnet teknisk utstyr (kamera, lyd, skjerm) Mulighet for skjermet og uforstyrret samtalesituasjon Dersom disse forutsetningene ikke er til stede, anbefales fysisk oppmøte eller annen form for oppfølging. Videobasert utredning og behandling benyttes ikke uten en forutgående faglig vurdering av egnethet. Begrensninger i digital utredning og bruk av testverktøy Til tross for et solid evidensgrunnlag har videobaserte tjenester klare faglige begrensninger. Utredning av ASF bør som hovedregel ikke gjennomføres det ikke fullstendig utredning av autismespektertilstander via video. Slike utredninger krever ofte detaljert observasjon av sosial samhandling, nonverbal kommunikasjon og fleksibilitet i ulike situasjoner, noe som best ivaretas ved fysisk oppmøte. Videokonsultasjoner kan brukes som supplement, men ikke som eneste utredningsramme. Det samme gjelder ved utviklingshemming. Vurdering av adaptiv fungering og kognitiv profil forutsetter ofte direkte observasjon og fysisk testadministrasjon. Intelligenstester som WAIS og WISC er per i dag ikke normert for heldigital administrasjon i tråd med testmanualer og faglige anbefalinger. Screening av evnenivå kan i enkelte tilfeller gjennomføres digitalt ved bruk av tester som CFT 20 eller tilsvarende nonverbale evnetester som er tilpasset digital administrasjon. Slike tester kan gi nyttig informasjon som del av en bredere klinisk vurdering, men kan ikke brukes selvstendig til å diagnostisere psykisk utviklingshemming. Eventuelle funn som gir mistanke om alvorlige kognitve vansker må følges opp med fullverdig utredning ved fysisk oppmøte. Videobasert behandling ved andre psykiske lidelser For flere psykiske lidelser er videobasert behandling godt dokumentert som effektiv. Dette gjelder særlig depresjon og angstlidelser, hvor kognitiv atferdsterapi, psykoedukasjon og støttende samtalebehandling via video gir tilsvarende effekt som fysisk oppmøte (Cuijpers et al., 2019; Berryhill et al., 2019). Ved rusrelaterte problemstillinger er forskningsbildet mer sammensatt. Studier viser at videobasert behandling kan være nyttig som supplement, særlig i stabile faser, ved oppfølging, motivasjonsarbeid og tilbakefallsforebygging. Samtidig er det klare begrensninger ved digital behandling alene, særlig ved aktivt rusmisbruk og behov for tett tverrfaglig og somatisk oppfølging (Lin et al., 2019). Rusproblematikk og videobaserte tjenester bør derfor vurderes med ekstra forsiktighet og er en tjeneste Serona derfor ikke tilbyr. Avsluttende faglig vurdering Videobasert utredning og behandling er et evidensbasert og faglig forsvarlig tilbud når det brukes innenfor tydelige rammer. Forskning, europeiske og britiske retningslinjer og erfaring fra norsk helsetjeneste viser at digitale konsultasjoner kan gi høy kvalitet, god effekt og økt tilgjengelighet for mange pasienter. Samtidig forutsetter dette grundig screening, tydelige avgrensninger og kontinuerlig klinisk vurdering. Serona Helse benytter digitale løsninger der det er faglig forsvarlig, og avstår der det ikke er det, for å sikre kvalitet, pasientsikkerhet og god klinisk praksis. Referanser: -Berryhill, M. B., Culmer, N., Williams, N., Halli-Tierney, A., Betancourt, A., King, M., & Ruggles, H. (2019). Videoconferencing psychotherapy and depression: A systematic review. Telemedicine and e-Health, 25(6), 435–446. https://doi.org/10.1089/tmj.2018.0058 -Cuijpers, P., Noma, H., Karyotaki, E., Cipriani, A., & Furukawa, T. A. (2019). Effectiveness and acceptability of cognitive behavior therapy delivery formats in adults with depression: A network meta-analysis. JAMA Psychiatry, 76(7), 700–707. https://doi.org/10.1001/jamapsychiatry.2019.0268 -Hilty, D. M., Ferrer, D. C., Parish, M. B., Johnston, B., Callahan, E. J., & Yellowlees, P. M. (2013). The effectiveness of telepsychiatry: A review. Canadian Journal of Psychiatry, 58(9), 481–490. https://doi.org/10.1177/070674371305800903 -Kooij, J. J. S., Bijlenga, D., Salerno, L., et al. (2019). Updated European consensus statement on diagnosis and treatment of adult ADHD. European Psychiatry, 56, 14–34. https://doi.org/10.1016/j.eurpsy.2018.11.001 -Lin, L. A., Casteel, D., Shigekawa, E., Weyrich, M. S., Roby, D. H., & McMenamin, S. B. (2019). Telemedicine-delivered treatment interventions for substance use disorders: A systematic review. Journal of Substance Abuse Treatment, 101, 38–49. https://doi.org/10.1016/j.jsat.2019.03.007 -National Institute for Health and Care Excellence. (2018). Attention deficit hyperactivity disorder: Diagnosis and management (NICE Guideline NG87). -Wind, T. R., Rijkeboer, M., Andersson, G., & Riper, H. (2020). The COVID-19 pandemic: The ‘black swan’ for mental health care and a turning point for e-health. Internet Interventions, 20, 100317. https://doi.org/10.1016/j.invent.2020.100317 Skrevet av Andreas Reksten Steimler, psykolog og fagsjef i Serona Helse. Han arbeider med psykologfaglig vurdering behandling, og formidler kunnskap basert på klinisk erfaring og oppdatert forskning.

En veiledende screening Angst kan komme til uttrykk på mange måter. For noen handler det om konstant bekymring, for andre om indre uro, spenning eller en vedvarende følelse av at noe galt kan skje. Denne selvtesten er laget for å gi en første pekepinn på om symptomene dine kan være forenlige med generell angst . Testen er en screening , ikke en diagnose. Den kan likevel være et nyttig utgangspunkt for videre refleksjon eller samtale med psykolog. Før du starter: svar ut fra hvordan du har hatt det de siste to ukene , slik testen er ment å brukes. Svar ærlig, og ikke bruk for lang tid på hvert spørsmål. Kvinne med angst Slik svarer du (med poeng) Velg det alternativet som passer best for deg: Ikke i det hele tatt (0) — Noen dager (1) — Mer enn halvparten av dagene (2) — Nesten hver dag (3 Spørsmål (GAD-7) Følt deg nervøs, engstelig eller på tuppa? Ikke klart å stoppe eller kontrollere bekymringene dine? Bekymret deg for mye om ulike ting? Hatt vansker med å slappe av? Vært så rastløs at det har vært vanskelig å sitte stille? Blitt lett irritert eller ergret deg over ting? Følt deg redd som om noe forferdelig kunne komme til å skje? Slik skårer du Legg sammen poengene fra alle 7 spørsmålene. Total skår: ____ / 21 Hvordan tolke skåren 0–4Minimal eller ingen angstplager 5–9Milde angstplager 10–14Moderat angstnivå. Videre vurdering anbefales ofte 15–21Alvorlige angstplager. Profesjonell hjelp anbefales I en faglig vurdering ser man alltid skåren i sammenheng med fungering i hverdagen . Viktig tillegg: fungering Hvis du har opplevd ett eller flere av problemene over: I hvilken grad har dette gjort det vanskelig for deg å utføre arbeidet ditt, ordne med ting hjemme eller komme overens med andre? Ikke vanskelig i det hele tatt — Litt vanskelig — Svært vanskelig — Ekstremt vanskelig. Dette spørsmålet er sentralt i klinisk vurdering av angst. Litt nyttig informasjon om angst Generell angst handler ikke bare om å være «litt bekymret». Det dreier seg ofte om en vedvarende aktivering i nervesystemet, der kroppen er i beredskap selv når det ikke er en reell fare til stede. Mange beskriver: – konstant grubling eller bekymring– indre uro eller spenning– irritabilitet og tretthet– vansker med å slappe av– søvnproblemer Angst er i utgangspunktet en normal og nyttig reaksjon. Den blir et problem når den varer over tid, sprer seg til mange områder av livet og begynner å styre valg, atferd og livskvalitet. Det positive er at angst er svært behandlingsbart , også når plagene har vart lenge. Hvordan vi jobber med angst i Serona Hos Serona tilbyr vi vurdering og behandling for generell angst  hos voksne. Vi jobber strukturert, faglig og individuelt tilpasset. Typisk forløp: -En vurderings- eller screeningsamtale -Kartlegging av symptomer, bekymringsmønstre og fungering -Evidensbasert behandling, ofte kognitiv terapi -Fokus på konkrete verktøy, forståelse og mestring i hverdagen Målet er ikke bare symptomlette, men at du skal få bedre kontroll, mer ro og større handlingsrom i eget liv. Denne testen er et screeningsverktøy . Angstlidelser kan kun diagnostiseres gjennom klinisk vurdering hos kvalifisert helsepersonell. Les mer om våre angsttjenester her: Angst | Serona Kilder Spitzer RL, Kroenke K, Williams JBW, Löwe B. A brief measure for assessing generalized anxiety disorder: The GAD-7. Archives of Internal Medicine, 2006; 166: 1092–1097. Norsk oversettelse: Sverre Urnes Johnson, Asle Hoffart, Pål Ulvenes, Harold Sexton & Bruce E. Wampold. Sist gjennomgått 01.01.2026

Høytiden forbindes med fellesskap, ro og glede. Likevel opplever mange at denne perioden heller vekker skyld, indre uro og en følelse av å ikke strekke til. Man vet at man burde være glad, men kjenner det ikke. I dette intervjuet snakker Seronas kliniske koordinator, Błażej Adam Ojowski, med psykolog og fagsjef Andreas Reksten Steimler om hvorfor nettopp høytiden utløser så mye skyldfølelse og hva som egentlig skjer psykologisk når gleden uteblir. Ojowski:  Hvorfor er det så vanlig å føle skyld når man ikke er glad i høytiden? Steimler:   Høytiden er en av svært få perioder i året der følelsene våre blir moralsk ladet. Det er ikke bare snakk om hvordan man har det, men hvordan man mener man burde ha det. Mange opplever at gleden nærmest er forventet, ikke bare ønsket. Når den uteblir, tolkes det lett som en personlig svikt. Skyldfølelsen oppstår fordi man føler at man bryter med en norm, ikke fordi følelsen i seg selv er problematisk. I terapi møter jeg ofte mennesker som egentlig ikke er triste, men som er plaget av tanken på at de ikke er glade nok. De kjenner på en indre dom. En opplevelse av å være utakknemlig eller feil. Det er en tung belastning, fordi den legger et ekstra lag av selvkritikk oppå det man allerede står i. Skyldfølelsen blir dermed mer belastende enn selve fraværet av glede. Ojowski:  Hvor tror du forventningen om at man skal være glad i høytiden kommer fra? Steimler:   Den er sammensatt og dypt forankret. Høytiden bærer med seg sterke kulturelle fortellinger om fellesskap, trygghet og mening. Mange har også barndomsminner knyttet til denne perioden, minner som ofte er idealiserte i ettertid. I tillegg forsterkes bildet av hvordan høytiden skal være gjennom reklame, medier og sosiale sammenligninger. Over tid blir disse ytre forventningene internalisert. De blir en del av vår egen selvforståelse. Det betyr at vi ikke bare opplever press utenfra, men også fra oss selv. Når følelsene våre ikke samsvarer med dette indre bildet, oppstår det en følelse av å svikte noe grunnleggende. Ikke nødvendigvis andre, men en idé om hvem vi burde være. Ojowski:  Mange lurer på om dette betyr at de har det psykisk dårlig. Hva tenker du om det? Steimler:   I de fleste tilfeller er det ikke et tegn på psykisk lidelse, men på emosjonell belastning. Høytiden fungerer som en forsterker av det som allerede er der. Året som har gått, relasjoner som har vært krevende, tap, savn og uoppfylte forventninger samles i en periode der tempoet ofte senkes. Når man stopper litt opp, blir det som har vært skjøvet til side mer merkbart. Det er viktig å skille mellom det å ha det vanskelig i en krevende periode og det å ha en psykisk lidelse. Mange blander dette. Resultatet kan bli unødvendig bekymring og selvdiagnostisering. For de fleste handler dette om en normal psykologisk reaksjon på en kompleks og emosjonelt tett tid på året. Mange har også dårlige minner med høyt alkoholbruk og fest i høytiden. For barn kan det at voksne forandrer seg subtilt virke skremmende. Ojowski:  Hvorfor opplever mange at følelsene blir ekstra intense i denne perioden? Steimler:  Fordi tempoet endres. Mange stopper litt opp. Når hverdagsstrukturen løsner, kommer det som har ligget under overflaten tydeligere frem. I tillegg er vinteren i seg selv krevende. Mindre lys, mindre energi og høyere forventninger er en uheldig kombinasjon. Kroppen og psyken har rett og slett mindre overskudd til å regulere følelsene. I min praksis som psykolog har jeg også sett at for en del mennesker med autisme som blir endringene med rutiner som kommer med julen svært vanskelig. Ojowski:  Mange sier at de ikke har noen åpenbar grunn til å føle seg slik. Hvorfor gjør den tanken det verre? Steimler:  Fordi den legger skyld på følelsen. Når vi forteller oss selv at vi ikke har lov til å føle det vi føler, skaper det indre konflikt. Følelser trenger ikke begrunnelse for å være gyldige. Når man begynner å argumentere mot sitt eget indre liv, øker ofte både skam og uro. Ojowski:  Hvor mye betyr sammenligning i dette? Steimler:   Sammenligning er en sentral faktor. I høytiden blir vi ekstra eksponert for andres fremstillinger av lykke, samhold og vellykkethet. Vi ser bruddstykker av andres liv, ofte uten kontekst. Samtidig kjenner vi hele kompleksiteten i vårt eget indre liv. Denne asymmetrien gjør sammenligningen grunnleggende urettferdig. Over tid kan dette føre til en opplevelse av å være annerledes eller utilstrekkelig. Skyldfølelsen blir da en konsekvens av å ikke leve opp til et ideal som i praksis er uoppnåelig. Mange tror problemet er dem selv, når det egentlig er sammenligningsgrunnlaget som er skjevt. Ojowski:  Kan denne skyldfølelsen egentlig handle mer om relasjoner enn om selve høytiden? Steimler:  Absolutt. Høytiden aktiverer relasjonelle temaer. Familiehistorie, tilhørighet, savn og konflikter. For mange er det ikke høytiden i seg selv som er vanskelig, men det den representerer. Skyld kan oppstå når man kjenner at man ikke lever opp til andres forventninger, eller sine egne forestillinger om hvem man burde være i disse relasjonene. Ojowski:  Mange prøver å presse frem god stemning. Hvorfor fungerer det så dårlig? Steimler:   Fordi følelser ikke lar seg styre av vilje alene. Når man forsøker å presse seg selv til å føle glede, opplever psyken det som et krav. Krav utløser ofte motstand. Resultatet blir ofte tomhet, irritasjon eller økt skyld. En mer hjelpsom tilnærming er å gi rom for følelsene slik de er. Når man slutter å kjempe mot dem, mister de ofte noe av intensiteten. Aksept er ikke det samme som resignasjon. Det er en forutsetning for endring. Ojowski:  Hva kan være en mer realistisk og helsefremmende måte å møte denne perioden på? Steimler:   Å justere forventningene og anerkjenne at høytiden kan romme flere følelser samtidig. Glede, savn, uro og ro kan eksistere side om side. Det handler om å prioritere det som gir støtte fremfor det som ser riktig ut utad. Små valg kan gjøre stor forskjell. Mer hvile. Mindre sosial overbelastning. Mer ærlighet, både med seg selv og andre. Når man gir seg selv tillatelse til å ha det slik man faktisk har det, reduseres ofte både skyld og indre stress. Ojowski:  Når bør man vurdere å snakke med noen om dette? Steimler:   Hvis skyldfølelsen og nedstemtheten varer over tid, hvis den går utover funksjon eller hvis man opplever å stå fast i negative tankemønstre. Da kan det være nyttig å snakke med en psykolog. Ikke fordi man er syk, men fordi det kan hjelpe å forstå hva som aktiveres i denne perioden og hvordan man kan møte det på en mer hensiktsmessig måte. Ojowski:  Hvis du skulle oppsummere med ett råd, hva ville det vært? Steimler:  At manglende glede i høytiden ikke er et tegn på personlig svikt. Det er ofte et signal om at noe betydningsfullt berøres. Når vi møter følelsene våre med mindre dom og mer forståelse, blir de lettere å bære. Høytiden trenger ikke å føles riktig for å være verdifull. Det holder å være til stede i den, slik man er. Denne samtalen er gjennomført for Serona. Temaet skyldfølelse i høytiden er noe mange kjenner på, men få snakker om. Som Steimler beskriver, handler det sjelden om mangel på vilje eller takknemlighet, men om hvordan forventninger, relasjoner og indre belastning samvirker i en krevende periode. Når høytiden ikke oppleves som forventet, kan det være et tegn på behov for justering, ikke for selvkritikk. For Serona handler dette arbeidet om å bidra til bedre forståelse av psykisk helse i hverdagen, også når følelsene ikke følger kalenderen. Sist gjennomgått 01.01.2026

Tourettes syndrom er en nevrobiologisk tilstand der hjernen slipper impulser ut som små bevegelser eller lyder, kalt tics . For mange kommer tics som et slags trykk som må ut – som å prøve å holde igjen et nys. De er ikke farlige, men kan være både utmattende og sosialt krevende. Selv om Tourettes ofte forbindes med høylytte eller ufrivillige utbrudd, viser forskning at de fleste lever helt vanlige liv. Tilstanden handler ikke om viljestyrke eller oppdragelse, men om hvordan hjernen regulerer impulser. Hva Tourettes syndrom egentlig er Tourettes er en nevropsykiatrisk utviklingsforstyrrelse  som vanligvis oppstår i barnealder. Den kjennetegnes ved gjentatte, ufrivillige bevegelser (motoriske tics) og lyder (vokale tics) som varer i minst ett år (APA, 2013). Ticsene kan variere i både type og intensitet – fra små rykninger til mer komplekse handlinger. De fleste opplever at ticsene endrer form over tid, og at de forsterkes ved stress, tretthet eller sterke følelser. Vanlige former for tics: Motoriske:  blinking, skuldertrekk, grimaser, rykninger i armer eller hode Vokale:  kremting, hosting, nyselyder, korte ord eller lyder Komplekse tics:  handlinger eller ordsekvenser som virker målrettet, men ikke er det Tilstanden opptrer oftest i barnealder og topper seg gjerne mellom 10 og 14 år, før den ofte avtar i ungdomsårene (Eddy & Cavanna, 2017). Hva som skjer i hjernen Hjernen styrer bevegelse gjennom et nettverk kalt basalgangliene , som fungerer som et filter for impulser .Hos personer med Tourettes ser man overaktivitet i dette systemet, spesielt i forbindelsen mellom basalgangliene og frontallappen (Albin et al., 2009). Dette gjør at impulser som normalt filtreres bort, slipper gjennom – som små elektriske signaler som ikke får «grønt lys» i tide. Dopamin, et signalstoff knyttet til motivasjon og bevegelse, spiller også en sentral rolle. Flere studier viser at justering av dopaminnivåer – enten via medisiner, trening eller terapi – kan redusere tic-frekvens. Hvordan det føles De fleste med Tourettes beskriver en «forvarsel-følelse» før tics oppstår – et slags indre trykk eller uro som slipper når ticen kommer. Etterpå kjenner mange lettelse. Forsøk på å undertrykke tics krever stor konsentrasjon og fører ofte til utmattelse eller angst. Tics er sjelden helt viljestyrte, men mange lærer å «skjule» dem i korte perioder. Dette kalles maskering , og brukes ofte i sosiale situasjoner – men til høy pris for energinivå og trygghet. Tourettes og andre tilstander Rundt 80–90 %  av personer med Tourettes har også andre nevropsykologiske trekk, som: ADHD  – forekommer hos over halvparten (Cavanna et al., 2009) Tvangenhet (OCD)  – spesielt gjentakelser og ritualer Autismespektertrekk  – særlig sensorisk følsomhet og behov for forutsigbarhet Angst og søvnvansker  – ofte som følge av stress og sosial belastning Dette gjør at Tourettes må vurderes helhetlig. For mange handler behandlingen mer om håndtering av stress og komorbiditet enn selve ticsene. Behandling uten medisiner Selv om medisiner (som dopaminblokkerende midler) kan hjelpe noen, finnes det effektive ikke-medikamentelle behandlinger : Habit Reversal Training (HRT) En dokumentert metode som lærer personen å gjenkjenne forvarsel og erstatte ticen med en bevisst, alternativ bevegelse (Piacentini et al., 2010). CBIT – Comprehensive Behavioral Intervention for Tics Kombinerer HRT med stressmestring og psykoedukasjon. Gir god effekt for både barn og voksne. Avspenning og pusteteknikker Reduserer fysiologisk aktivering som trigger tics. Psykoedukasjon og familieopplæring Når familien forstår hva tics er og ikke er, reduseres skam og feilaktige forventninger. Målet er ikke å fjerne tics fullstendig, men å redusere intensitet og belastning – slik at energien brukes på det som betyr noe. Liv med Tourettes De fleste lærer etter hvert å leve godt med tilstanden. Mange opplever at ticsene avtar med alder, og at stressregulering og gode rutiner gjør dem lettere å håndtere. Flere beskriver også hvordan Tourettes gir dem høy reaksjonsevne, god intuisjon og sterk kreativitet – fordi hjernen hele tiden er i bevegelse. Suksesshistorier finnes i alle bransjer – fra medisin og kunst til teknologi. Tourettes handler sjelden om begrensning, men om forståelse og tilpasning. Et nyttig tips I stedet for å prøve å «kontrollere» ticsene – start med å observere når de øker . Er det stress, trøtthet, lyd, eller sosial press? Ved å finne mønstre i når ticsene forsterkes, kan du redusere utløsende faktorer og få mer kontroll uten å tvinge deg selv. Et helhetlig syn Tourettes syndrom er ikke en svakhet, men en variant av hvordan hjernen håndterer bevegelse og impulser. Når mennesker med Tourettes får trygghet, forståelse og rom til å bruke sine styrker, er prognosen svært god. Den viktigste behandlingen er derfor ikke nødvendigvis medisinsk, men menneskelig: aksept, kunnskap og tilrettelegging. Forfatter: Andreas Steimler , fagsjef Kilder: Albin, R. L., Mink, J. W., & Sibley, D. R. (2009). Dopamin mechanisms in Tourette syndrome. Biological Psychiatry, 67 (3), 205–211. American Psychiatric Association. (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders  (5th ed.). Cavanna, A. E., Rickards, H., & Robertson, M. M. (2009). The prevalence of psychiatric comorbidities in Tourette syndrome. Journal of Neuropsychiatry and Clinical Neurosciences, 21 (1), 13–23. Eddy, C. M., Cavanna, A. E. (2017). Neurology of Tourette syndrome. Handbook of Clinical Neurology, 139 , 131–151. Piacentini, J., Woods, D. W., et al. (2010). Behavior therapy for children with Tourette disorder: A randomized controlled trial. JAMA, 303 (19), 1929–1937. Tags:  Tourettes, tics, ADHD, nevrodiversitet, psykisk helse, atferdsterapi, Serona Gjennomgått sist 01.01.2026