Hvorfor utløser høytiden skyldfølelse i stedet for glede

Høytiden forbindes med fellesskap, ro og glede. Likevel opplever mange at denne perioden heller vekker skyld, indre uro og en følelse av å ikke strekke til. Man vet at man burde være glad, men kjenner det ikke. I dette intervjuet snakker Seronas kliniske koordinator, Błażej Adam Ojowski, med psykolog og fagsjef Andreas Reksten Steimler om hvorfor nettopp høytiden utløser så mye skyldfølelse og hva som egentlig skjer psykologisk når gleden uteblir.

Ojowski: Hvorfor er det så vanlig å føle skyld når man ikke er glad i høytiden?

Steimler: Høytiden er en av svært få perioder i året der følelsene våre blir moralsk ladet. Det er ikke bare snakk om hvordan man har det, men hvordan man mener man burde ha det. Mange opplever at gleden nærmest er forventet, ikke bare ønsket. Når den uteblir, tolkes det lett som en personlig svikt. Skyldfølelsen oppstår fordi man føler at man bryter med en norm, ikke fordi følelsen i seg selv er problematisk. I terapi møter jeg ofte mennesker som egentlig ikke er triste, men som er plaget av tanken på at de ikke er glade nok. De kjenner på en indre dom. En opplevelse av å være utakknemlig eller feil. Det er en tung belastning, fordi den legger et ekstra lag av selvkritikk oppå det man allerede står i. Skyldfølelsen blir dermed mer belastende enn selve fraværet av glede.

Ojowski: Hvor tror du forventningen om at man skal være glad i høytiden kommer fra?

Steimler: Den er sammensatt og dypt forankret. Høytiden bærer med seg sterke kulturelle fortellinger om fellesskap, trygghet og mening. Mange har også barndomsminner knyttet til denne perioden, minner som ofte er idealiserte i ettertid. I tillegg forsterkes bildet av hvordan høytiden skal være gjennom reklame, medier og sosiale sammenligninger. Over tid blir disse ytre forventningene internalisert. De blir en del av vår egen selvforståelse. Det betyr at vi ikke bare opplever press utenfra, men også fra oss selv. Når følelsene våre ikke samsvarer med dette indre bildet, oppstår det en følelse av å svikte noe grunnleggende. Ikke nødvendigvis andre, men en idé om hvem vi burde være.

Ojowski: Mange lurer på om dette betyr at de har det psykisk dårlig. Hva tenker du om det?

Steimler: I de fleste tilfeller er det ikke et tegn på psykisk lidelse, men på emosjonell belastning. Høytiden fungerer som en forsterker av det som allerede er der. Året som har gått, relasjoner som har vært krevende, tap, savn og uoppfylte forventninger samles i en periode der tempoet ofte senkes. Når man stopper litt opp, blir det som har vært skjøvet til side mer merkbart. Det er viktig å skille mellom det å ha det vanskelig i en krevende periode og det å ha en psykisk lidelse. Mange blander dette. Resultatet kan bli unødvendig bekymring og selvdiagnostisering. For de fleste handler dette om en normal psykologisk reaksjon på en kompleks og emosjonelt tett tid på året. Mange har også dårlige minner med høyt alkoholbruk og fest i høytiden. For barn kan det at voksne forandrer seg subtilt virke skremmende.

Ojowski: Hvorfor opplever mange at følelsene blir ekstra intense i denne perioden?

Steimler: Fordi tempoet endres. Mange stopper litt opp. Når hverdagsstrukturen løsner, kommer det som har ligget under overflaten tydeligere frem. I tillegg er vinteren i seg selv krevende. Mindre lys, mindre energi og høyere forventninger er en uheldig kombinasjon. Kroppen og psyken har rett og slett mindre overskudd til å regulere følelsene. I min praksis som psykolog har jeg også sett at for en del mennesker med autisme som blir endringene med rutiner som kommer med julen svært vanskelig.

Ojowski: Mange sier at de ikke har noen åpenbar grunn til å føle seg slik. Hvorfor gjør den tanken det verre?

Steimler: Fordi den legger skyld på følelsen. Når vi forteller oss selv at vi ikke har lov til å føle det vi føler, skaper det indre konflikt. Følelser trenger ikke begrunnelse for å være gyldige. Når man begynner å argumentere mot sitt eget indre liv, øker ofte både skam og uro.

Ojowski: Hvor mye betyr sammenligning i dette?

Steimler: Sammenligning er en sentral faktor. I høytiden blir vi ekstra eksponert for andres fremstillinger av lykke, samhold og vellykkethet. Vi ser bruddstykker av andres liv, ofte uten kontekst. Samtidig kjenner vi hele kompleksiteten i vårt eget indre liv. Denne asymmetrien gjør sammenligningen grunnleggende urettferdig. Over tid kan dette føre til en opplevelse av å være annerledes eller utilstrekkelig. Skyldfølelsen blir da en konsekvens av å ikke leve opp til et ideal som i praksis er uoppnåelig. Mange tror problemet er dem selv, når det egentlig er sammenligningsgrunnlaget som er skjevt.

Ojowski: Kan denne skyldfølelsen egentlig handle mer om relasjoner enn om selve høytiden?

Steimler: Absolutt. Høytiden aktiverer relasjonelle temaer. Familiehistorie, tilhørighet, savn og konflikter. For mange er det ikke høytiden i seg selv som er vanskelig, men det den representerer. Skyld kan oppstå når man kjenner at man ikke lever opp til andres forventninger, eller sine egne forestillinger om hvem man burde være i disse relasjonene.

Ojowski: Mange prøver å presse frem god stemning. Hvorfor fungerer det så dårlig?

Steimler: Fordi følelser ikke lar seg styre av vilje alene. Når man forsøker å presse seg selv til å føle glede, opplever psyken det som et krav. Krav utløser ofte motstand. Resultatet blir ofte tomhet, irritasjon eller økt skyld. En mer hjelpsom tilnærming er å gi rom for følelsene slik de er. Når man slutter å kjempe mot dem, mister de ofte noe av intensiteten. Aksept er ikke det samme som resignasjon. Det er en forutsetning for endring.

Ojowski: Hva kan være en mer realistisk og helsefremmende måte å møte denne perioden på?

Steimler: Å justere forventningene og anerkjenne at høytiden kan romme flere følelser samtidig. Glede, savn, uro og ro kan eksistere side om side. Det handler om å prioritere det som gir støtte fremfor det som ser riktig ut utad. Små valg kan gjøre stor forskjell. Mer hvile. Mindre sosial overbelastning. Mer ærlighet, både med seg selv og andre. Når man gir seg selv tillatelse til å ha det slik man faktisk har det, reduseres ofte både skyld og indre stress.

Ojowski: Når bør man vurdere å snakke med noen om dette?

Steimler: Hvis skyldfølelsen og nedstemtheten varer over tid, hvis den går utover funksjon eller hvis man opplever å stå fast i negative tankemønstre. Da kan det være nyttig å snakke med en psykolog. Ikke fordi man er syk, men fordi det kan hjelpe å forstå hva som aktiveres i denne perioden og hvordan man kan møte det på en mer hensiktsmessig måte.

Ojowski: Hvis du skulle oppsummere med ett råd, hva ville det vært?

Steimler: At manglende glede i høytiden ikke er et tegn på personlig svikt. Det er ofte et signal om at noe betydningsfullt berøres. Når vi møter følelsene våre med mindre dom og mer forståelse, blir de lettere å bære. Høytiden trenger ikke å føles riktig for å være verdifull. Det holder å være til stede i den, slik man er.

Denne samtalen er gjennomført for Serona. Temaet skyldfølelse i høytiden er noe mange kjenner på, men få snakker om. Som Steimler beskriver, handler det sjelden om mangel på vilje eller takknemlighet, men om hvordan forventninger, relasjoner og indre belastning samvirker i en krevende periode. Når høytiden ikke oppleves som forventet, kan det være et tegn på behov for justering, ikke for selvkritikk. For Serona handler dette arbeidet om å bidra til bedre forståelse av psykisk helse i hverdagen, også når følelsene ikke følger kalenderen.

Sist gjennomgått 01.01.2026