Alle er ikke på spekteret: Hva betyr nevrodiversitet egentlig og hvem gjelder det for?

Bilde: Medisinske bilder av hjernen

Begrepet nevrodiversitet brukes i dag flittig i samtaler om psykisk helse, læring og identitet. Samtidig oppstår det ofte uklarhet rundt hva begrepet faktisk betyr, og hvem det er ment å beskrive. I dette intervjuet snakker Seronas kliniske koordinator, Błażej Adam Ojowski, med psykolog og fagsjef Andreas Reksten Steimler. Steimler har skrevet boken Menneskelig kognisjon: En praktisk guide, og har lang erfaring fra utredningsarbeid og klinisk praksis med mennesker som strever med oppmerksomhet, læring og sosial fungering.

Ojowski: Nevrodiversitet brukes i dag om veldig mye. Hva betyr begrepet egentlig, slik du forstår det faglig?

Steimler: Nevrodiversitet beskriver variasjon i hvordan menneskers hjerner fungerer. Vi varierer fysisk, og vi varierer kognitivt. Når vi snakker om nevrodivergente personer, mener vi vanligvis mennesker med en utviklingsprofil som avviker tydelig fra det som er mest vanlig, og som ofte gir en særpreget måte å bearbeide informasjon på. I praksis brukes begrepet ofte om tilstander som ADHD, autismespekterforstyrrelse, Tourettes syndrom, dysleksi, dyskalkuli og enkelte språkvansker. Noen inkluderer også personer med store og ujevne kognitive profiler, der styrker og sårbarheter er tydelige. Det viktigste er at dette ikke handler om «personlighet», men om hvordan oppmerksomhet, regulering, tempo og problemløsning faktisk fungerer.

Ojowski: Mange sier samtidig at «alle er på et spekter». Er det feil?

Steimler: Det er både sant og misvisende. Sant fordi mange menneskelige egenskaper fordeler seg langs spekter. Vi varierer alle i oppmerksomhet, sosialt samspill, sensitivitet og tempo. Men misvisende når det brukes som en slags konklusjon om at diagnoser da er litt vilkårlige.

"I klinisk forstand handler nevrodiversitet og diagnoser ofte om å befinne seg i de mer ekstreme endene av et spekter på en måte som gir betydelige vansker i hverdagen."

Det betyr ikke nødvendigvis at man er ikke-verbal eller sterkt funksjonshemmet. Det kan like gjerne bety at man klarer mye, men med et høyt indre stress, mye kompensasjon, eller at man faller ut når kravene blir for komplekse eller lite tilpasset.

Ojowski: Så det handler mer om funksjon enn om å være litt annerledes?

Steimler: Nettopp. Forskjellen ligger i belastning og konsekvens over tid. Mange har trekk som ligner litt på ADHD eller autisme, uten at det er et problem. Det blir klinisk relevant når mønsteret er stabilt, begynner tidlig, og påvirker fungering i skole, arbeid, relasjoner eller selvregulering. Da er det ikke «bare sånn jeg er», men noe som fortjener en mer presis forståelse.

Ojowski: Du jobber mye med kartlegging og utredning. Hva ser du at folk ofte misforstår om seg selv før de får hjelp?

Steimler: Mange tolker vansker som moralske eller personlige svakheter. De tror de er late, dumme, for sensitive eller «dårlige på livet». Når vi kartlegger mer systematisk, ser vi ofte at problemet ikke er mangel på innsats, men et misforhold mellom forutsetninger og krav. Når folk får et mer presist bilde av hvordan de faktisk fungerer, blir det lettere å justere forventninger og velge strategier som passer. For mange er det et vendepunkt å gå fra selvkritikk til forståelse.

Ojowski: IQ-testing er ofte et av de mest omdiskuterte elementene i utredning. Hvorfor vekker det så sterke reaksjoner?

Steimler: Fordi intelligens oppleves tett knyttet til verdi og identitet. I tillegg har IQ hatt en historie der det noen ganger har blitt brukt uheldig. Det gjør at mange blir skeptiske, og det forstår jeg. Samtidig mener jeg vi må klare å diskutere kognitive evner mer voksent og nyansert. Akkurat som fysiske egenskaper varierer, varierer også evnen til å løse problemer, lære under tidspress, holde oversikt og håndtere kompleks informasjon. IQ-tester måler noen av disse ferdighetene, ikke hele mennesket.

Ojowski: Hvorfor mener du likevel at IQ-testing er viktig i moderne psykologisk praksis?

Steimler: Fordi intelligens er en av de mest valide og robuste måleenhetene vi har i psykologien. I en bred, faglig utredning gir IQ-testing verdifull informasjon om læringsforutsetninger, tempo, kognitiv belastning og hvilke typer krav som sannsynligvis vil bli ekstra energikrevende. Problemet oppstår når resultatet blir brukt isolert eller som en dom.

"Riktig brukt handler det om å forstå hvordan hjernen løser problemer, og hva som skal til for at personen skal fungere bedre i praksis."

Ojowski: Hvordan passer dette inn i nevrodiversitetsdebatten?

Steimler: Nevrodiversitet bør ikke bety at vi later som forskjeller ikke finnes. Det bør bety at vi anerkjenner variasjon uten å skamme eller romantisere den. God kartlegging er ofte en forutsetning for god tilrettelegging. Og tilrettelegging er ofte mer effektivt enn at personer bruker all energi på å kompensere alene.

Menneskelig kognisjon - en praktisk guide : en detaljert guide for å forstå normal og atypisk læring av Andreas Steimler

Ojowski: I boken Menneskelig kognisjon: En praktisk guide går du inn i mange av disse temaene. Hva ønsket du å få til?

Steimler: Jeg ønsket å gjøre kognisjon mer forståelig og mer anvendbart. Mange møter enten et veldig akademisk språk eller et veldig forenklet språk. Boken er skrevet for å gi et mer realistisk bilde av hvordan kognitive ferdigheter faktisk fungerer, og hvordan man kan jobbe praktisk med styrker, sårbarheter og strategier i hverdagen.

Ojowski: Klarer du å komme med tre anbefalinger om hvordan vi som helsearbeidere og folk flest kan på en faglig måte forholde oss til nevrodiversitet?

Steimler:

1) Start med funksjon, ikke merkelapp. Spør deg selv: Hva er det som faktisk blir vanskelig i hverdagen over tid og i hvilke situasjoner? Det er ofte mer oppklarende enn å lete etter en identitet eller et «riktig ord» med én gang.

2) Bruk IQ som et verktøy, ikke som en dom. Hvis du tar en test, eller har testresultater fra før: Se på det som informasjon om problemløsningsstil og belastning, ikke som en vurdering av verdi. Spør heller: Hva forklarer dette om læringstempo, arbeidsminne eller kompleksitet – og hva betyr det for hvilke strategier som passer?

3) Let etter friksjon mellom deg og kravene, ikke «feil» i deg. Mange strever mest når kravene er utydelige, tempoet er høyt og forventningene er diffuse. Små justeringer kan gi stor effekt: mer struktur, tydeligere prioriteringer, mindre parallelljobbing og bedre pauser. Ofte handler bedring mer om miljø og rammer enn om å «ta seg sammen».

Denne samtalen er gjennomført for Serona og inngår i arbeidet med å formidle psykologisk kunnskap på en presis, nyansert og praktisk måte.