ADHD og relasjoner

Mange voksne som mistenker at de har ADHD beskriver ikke først og fremst konsentrasjonsvansker. De beskriver relasjoner som blir vanskeligere enn de burde vært. Et samliv som skaper unødvendige konflikter. Et mønster av misforståelser, emosjonelle reaksjoner som kommer fort, eller opplevelsen av å aldri være helt synkron med partneren sin. Flere forteller at de har brukt årevis på å tolke dette som personlige feil, manglende modenhet eller svakheter i personligheten. Først senere ser de at dette kan være uttrykk for en underliggende nevropsykologisk tilstand.

Par med ADHD

ADHD i voksen alder handler sjelden om hyperaktivitet i tradisjonell forstand. Det handler mer om hvordan hjernen regulerer oppmerksomhet, tempo, emosjoner og forventninger i møte med andre mennesker. Forskning viser at voksne med ADHD oftere opplever konflikt, misforståelser og ustabile relasjonsmønstre enn befolkningen for øvrig (Barkley, 2015; Ramsay & Rostain, 2021). Ikke fordi de ikke vil lykkes i relasjoner, men fordi enkelte nevropsykologiske mekanismer gjør samspill mer krevende – særlig når man selv ikke vet hvorfor.

Når en person er i tvil om han eller hun kan ha ADHD, er det derfor ofte i relasjonene at de første tegnene viser seg tydeligst. Ikke nødvendigvis som store dramaer, men som små friksjoner som gjentar seg. Det er nettopp i disse detaljene at mønsteret blir synlig.

Et vanlig område er oppmerksomhet. Partneren opplever at du ikke “hører etter”, selv om du egentlig prøver. Det handler ikke om manglende interesse, men om arbeidsminne og hvor raskt hjernen mister tråden når noe annet trekker oppmerksomheten. Mange voksne beskriver at de ofte faller ut midt i samtaler, og at det senere tolkes som distanse eller mangel på engasjement. Dette er en av de mest sårbare punktene i relasjoner, fordi partneren naturlig tolker atferden sosialt fremfor nevropsykologisk.

Emosjonell regulering spiller også en stor rolle. Forskningen de siste årene har vist at følelsesmessig reaktivitet og sensitivitet er en kjernekomponent ved ADHD hos voksne (Shaw et al., 2014). Det handler ikke om dramatisering eller svakhet, men om hvor raskt og intenst nervesystemet responderer på stimuli. Små irritasjoner kan oppleves større enn de er. Kritikk kan treffe hardere enn hos andre. Og konflikter kan gå fra null til hundre på kort tid, ikke fordi man ønsker det, men fordi hjernen mangler noen av de bremsene som gjør at emosjoner rekker å stabilisere seg før de uttrykkes.

Mange forteller om en form for relasjonell utmattelse. Ikke fordi de mangler kjærlighet eller vilje, men fordi de bruker kontinuerlig energi på å kompensere for at de faller ut, mister tidsperspektiv, utsetter ting eller glemmer avtaler. Etter år med slik kompensering oppstår ofte skam – en stille følelse av å være “den vanskelige parten”. Skam er ikke diagnostisk for ADHD, men det er et vanlig biprodukt av udiagnostiserte oppmerksomhetsvansker.

Relasjonene påvirkes også av at voksne med ubehandlet ADHD ofte svinger mellom to ytterpunkter: overfokus og underfokus. I starten av en relasjon kan mange gå inn med sterk intensitet, entusiasme og oppmerksomhet. Men når hverdagen kommer, faller intensiteten naturlig. Partneren tolker avstanden som endring i interesse, selv om det egentlig handler om at hjernen ikke klarer å regulere oppmerksomhetsnivå på en jevn måte over tid.

Det betyr ikke at voksne med ADHD er vanskelige partnere. Snarere tvert imot. Mange beskrives som engasjerte, kreative, varme og energiske. De bringer initiativ, humor og intensitet inn i relasjonene sine. Utfordringen er å finne balansen mellom styrkene og de mer krevende sidene.

Det finnes konkrete tiltak som gir reell forskjell. En av de viktigste er å forstå at ADHD ikke handler om viljestyrke, men om nevrologisk kapasitet. Når hjernen strever med arbeidsminne, impulshemming eller emosjonell regulering, hjelper det lite å “ta seg sammen”. Det som hjelper, er å tilrettelegge for at hjernen får de beste betingelsene for å fungere. For mange betyr det å redusere multitasking, lage tydelige strukturer og avtaleformuleringer i relasjonen, og ha mer eksplisitt kommunikasjon enn andre par trenger. Det betyr også å skape tydelige pauser i konflikter slik at emosjoner får tid til å roe seg.

Særlig nyttig er det å innføre enkle mikrovaner, som korte oppsummeringer i samtaler. Mange par opplever stor effekt av å si:

“Sånn jeg forstår deg, mener du…?”

Dette skaper rom for å oppklare misforståelser før de rekker å utløse emosjonelle reaksjoner. Det er ikke en kunstig teknikk, men en nevropsykologisk tilrettelegging som gjør at hjernen lettere holder tråden. Et annet tiltak handler om ansvarsfordeling. I mange relasjoner ender partneren uten ADHD med å ta en større del av den praktiske organiseringen. Det skaper ubalanse og kan føre til frustrasjon. Ved å synliggjøre oppgaver og bruke verktøy som kalenderdeling, påminnelser og visuelle oversikter, kan man redusere misforståelser betydelig. Dette handler ikke om å “oppdra” den andre, men om å lage strukturer som avlaster begge.

Relasjonelle utfordringer forsterkes ofte når ADHD ikke er forstått eller anerkjent. Mange voksne har gått gjennom livet uten diagnose, og først i møte med en krevende relasjon begynner de å stille spørsmål ved hvorfor ting blir vanskelig. Utredning kan gi en forklaringsmodell og fjerne mange år med selvkritikk. Det betyr ikke at alt handler om ADHD, men det gir et kart. Med et kart blir det lettere å se årsakssammenhenger og justere kursen.

Når voksne vurderer om de har ADHD, handler det derfor ikke bare om konsentrasjon eller uro. Det handler om samspill, emosjonelle mønstre og hvordan man organiserer livet. Forskning viser at par der én eller begge har ADHD, opplever bedre relasjonskvalitet når begge parter forstår den nevrobiologiske komponenten og får konkrete strategier for kommunikasjon (Wymbs et al., 2012). Behandling, enten det er med eller uten medikamenter, forbedrer relasjonell funksjon nettopp fordi det gir hjernen mer stabilitet.

For noen er det nyttig å jobbe terapeutisk både individuelt og som par. Mange kombinerer psykoedukasjon, ferdighetstrening og emosjonsregulering. Det viktigste er at hjelpen er tilpasset voksne – ikke barn, slik mye av ADHD-litteraturen historisk har vært.

Hvis du som leser kjenner deg igjen i dette, kan det være nyttig å snakke med fagpersoner som har erfaring med voksen-ADHD og relasjonsvansker. Hos Serona møter vi mange i akkurat denne situasjonen. Vi tilbyr ADHD-utredninger, samtalebehandling og veiledning rettet mot relasjonelle utfordringer. Det er naturlig å ta kontakt dersom du ønsker støtte i prosessen, enten du er i tvil om du selv har ADHD, eller du ønsker hjelp til å forstå mønstrene i dine relasjoner.

Forfatter: Andreas Steimler, psykolog og fagsjef – Serona

Kilder:

Barkley, R. A. (2015). Attention-Deficit Hyperactivity Disorder: A Handbook for Diagnosis and Treatment.

Ramsay, J. R., & Rostain, A. L. (2021). Cognitive-Behavioral Therapy for Adult ADHD.

Shaw, P. et al. (2014). Emotional dysregulation in ADHD: A neurobiological perspective. American Journal of Psychiatry.

Wymbs, B. T. et al. (2012). ADHD and intimate partner relationships. Journal of Consulting and Clinical Psychology.